Dette var ikke noen hyggelig opplevelse. Så langt der i fra.
Dagen startet med å dra på malerkurset som begynte klokken ti. Ti over halv et ble jeg hentet på kurset av golfgjengen. Fra et til tre var jeg og spilte golf, så ble jeg kjørt hjem. Tok så å kledde på jentene hver sin genser og rødt lys, så gikk vi til Rema og pantet flasker og handlet middag. Vi tuslet hjem med varene, og gikk så deretter til skaterparken. Der var det helt stille, vi hadde hele området for oss selv, og jeg slapp så jentene løs så de kunne løpe litt rundt og leke.
Leke her har vi gjort så mange ganger før, skaterparken er vår nærmeste nabo, og det gule huset dere ser på bildene, det er der vi bor. Men denne gangen skulle det bli annerledes å leke i parken. Jentene løp rundt 'rampen' eller 'banen' som er under bakkenivå. Er ikke sikker på hva det heter jeg, men det er som et stort dypt hull i bakken der man står på skateboard. Plutselig løper Ella ned i hullet. Det har hun aldri gjort før, og det tenker jeg at hun aldri kommer til å gjøre igjen.
Nederst i hullet er det is. Rundt isen er det løssnø og minusgrader under. Ella prøver igjen og igjen, men hun kommer seg ikke opp. Hun sklir ned igjen. Jeg legger meg ned og prøver strekke armene for å gå tak i henne når hun kommer løpende, men jeg hadde ikke sjans å rekke tak i henne.
Jeg binder da Ariel til en benk som dere ser (bilde en og to). Hun skjønte sikkert ingenting når jeg forsvant ned i hullet og hun ikke så meg mer. Jeg prøvde så å løfte Ella opp av hullet, men heller ikke det gikk. Jeg fikk henne ikke opp over kanten. Jeg turte ikke 'kaste' henne heller, da kunne hun skadet seg. Så da kunne jeg ikke gjøre annet enn å prøve få tak i hjelp.
Så forverret situasjonen seg. Jeg kom meg ikke opp av hullet selv. Det var så glatt at det føltes nyttesløst. Jeg undret meg over alle barna som ruller og hopper opp og ned i dette hullet. Men da er det jo selvfølgelig ikke is og glatt nedi hullet. Og dem kan jo uansett ta mer sjanser med hjelm, kne og albuebeskyttere. Jeg måtte få tak i noen som kunne hjelpe. Det var ikke lenge til snuppen var ferdig på jobb. Jeg ringte han og ba han ta taxi når han var ferdig. Så sto vi der og ventet da.
Typisk nok, så dukket det ikke opp noen andre som kunne hjelpe. Ariel som sto bundet begynte å pipe. Tror hun begynte å bli litt redd. Hun er enda veldig valp. Jeg ble så frustrert og på en måte sint at jeg fikk til et hopp og rakk få tak i kanten på 'hullet' og fikk heist meg opp. Ringte så til snuppen og oppdaterte han. Deretter tok jeg Ariel med meg og løp hjem med henne. Angsten var langt oppi halsen. Jeg var så bekymret for at Ella skulle bli så desperat når jeg var borte, så redd at hun faktisk skulle greie å komme seg opp. Hadde hun det gjort, og ikke sett meg kunne hun ha løpt ut i trafikken. Jeg ble kvalm og dårlig, hadde jeg greid, så hadde jeg begynt å grine.
Hjemme hentet jeg en fillerye/filleteppe vi har liggende på kjøkkengulvet. Da jeg kom tilbake til hullet var Ella hverken desperat eller virket redd. Hun bare satt der og ventet hun. Søteste Ella. Så holdt jeg teppet ned i hullet, hun løp og fikk tak i det og fikk klatret nok opp til at jeg fikk tak i henne. Så løftet jeg henne ut og vi var overlykkelige. Også koste vi masse før vi gikk hjem igjen.
Nå ligger hun med hodet på låret mitt og koser seg. Skal lage middag nå, spise, hvile litt, og så tar jeg en tur på Fresh Fitness.
Hvordan har deres dag vært?
🌹🌹🌹
