Bunny Trash

Joner VS Listhaug-debatten pågår for fullt, og i en landsdekkende stemmekampanje som pågår gleder det meg å se at flertallet holder med Listhaug. Når kvelden kommer er det nødvendigvis ikke hun som sitter igjen med de fleste stemmene. Men jeg har da lov til å håpe. Jeg er uansett veldig glad for at stadig flere skjønner hva Listhaug mener, og støtter henne.

Jeg synes det beste for alle parter er at mennesker i vanskelige situasjoner blir hjulpet der dem er. At dem får være i sitt hjemland, eller nærmest mulig. At de får være så nært som mulig sin egen levemåte, sin egen kultur, sitt eget språk og sin egen religion. At de som familie, slekt og venner slipper bli spredt overalt og mister muligheten til å se hverandre igjen.

Jeg synes også det er det beste økonomisk sett, for det er et faktum at hvis mennesker blir hjulpet der dem er, så blir flere hjulpet. Ikke helt gunstig siden livskvaliteten er mindre der enn her. Men jeg nevner igjen at flere blir hjulpet, det er bedre enn at to stykker kommer til Norge og får mat, drikke, tak over hodet og trygdepenger, mens åtte stykker sitter igjen og ikke får en dritt. Skal Norge ta imot og ta imot så blir det ikke plass, disse menneskene blir ikke integrert. Levemåter, kultur og religion vil skape konflikter og til slutt kaos. Og det ender med at Norge ikke har råd til å hjelpe noen. Og bli et urolig, utrygt land.

Verdens rikeste land, og oljefond.. det er ikke det samme som at penger vokser på trær!

Med å hjelpe mennesker der de er får man ikke bare hjulpet flere og utnyttet ressursene en har. Med å hjelpe mennesker der de er får man ikke bare unngått svenske tilstander, kaos, redsel og frykt i vårt eget land. Med å hjelpe mennesker der de er får man også hjulpet mennesker her hjemme. Våre barn, våre foreldre, våre venner - våre nærmeste.

Jeg glemmer ikke min bestemor oppi alt dette..

Hele Norge har jo i mange år skreket høyt om at vi må ruste opp sykehusene, eldreomsorgen og sykehjem må bli bedre og flere. Vi må få ned arbeidsledigheten, blant annet med flere innen helse og omsorg. Vi trenger flere voksne per barn i barnehager. Psykiatritjenesten må styrkes, og antall bostedsløse og narkomane trenger flere tilbud. Eller er det bare jeg som leser om de som står i kø på herberger ol for å ha et sted å sove om natten, men de slipper ikke inn pga plassmangel.

Hvordan skal man få alt dette til på en best mulig måte? På en bærekraftig måte?

Jo, vær realistiske!

Nå når det nå er kommet frem at Kristoffer Joner ikke selv hadde ideen om å kritisere Listhaug, og starte denne "lik, del og doner"-kampanjen. Men at det var reklamebyrået Anorak som sto bak hele greia, til og med denne "rett fra hjertet" statusen hans på Facebook. Så kan vi nå heller undres hva han fikk betalt for dette stuntet, og om de pengene gikk rett i egen lomme eller om de ble donert til "hans egen" NOAS-kampanje?! 😉

Kommenter, Lik og Del!! 😜

Tidligere i dag skrev jeg et blogginnlegg om denne pågående saken med Joner VS Listhaug. Der la jeg frem mine meninger og stilte til slutt et spørsmål om hva evt Joner fikk betalt for å være med på dette lureriet. Denne svindelen, om man velger å bruke det ordet.

Innlegget ble lagt ut i FRP-gruppe.

Frem til nå i skrivende stund er det ingen som skriver saklige argumenter for hva de mener. Heller er det ingen som i det hele tatt prøver besvare spørsmålene i innlegget, eller legge noe til i saken/debatten.

Dette stiller meg undrende. Er det slik at de som støtter FRP bare støtter for å støtte i de fleste saker? Uavhengig av hva det faktisk handler om.. Det virker som disse menneskene bare kommenterer uten å lese artikkelen, blogginnlegget eller hva det nå enn er, uten å vite innholdet.

Er det feil av meg å bruke ordet "teit"?

Men hallo, alt de kommenterer etter hverandre er å skrive enten "Sylvi" eller "Listhaug".

Vi vet hun heter Sylvi Listhaug og at FRPere støtter henne. Men hva med saken?

Hvilken sak?

Betalingen for eksempel..

Hvilken betaling?

Nei, da må dere jaggu lese forrige innlegg!!

Ha en fin kveld alle sammen 😊

Siden det nå nærmer seg, og er bare en mnd igjen til jul..

Jeg er sommerbarn, født siste dagen i den beste sommermåneden, altså 31 juli. Kort tid etter jeg ble født var det tydelig at jeg hadde problemer med ørene mine. Hull i tromhinnene. Kroniske smerter. Infeksjoner og betennelser. Jeg var veldig plaget.

Året etter jeg ble født tilbrakte jeg flere måneder på sykehuset. Det ble jul, og jeg fikk ikke dra hjem på grunn av behandling og operasjoner som skulle gjøre meg bedre. Jeg ble værende på sykehuset til over nyttår. Jeg fikk besøk av foreldrene mine, da i hovedsak min mamma, siden min pappa jobbet mesteparten av tiden på havet. Men det var veldig begrenset hvor mye hun også kom på besøk. Foreldrene mine hadde jo også min tre år eldre søster som var hjemme. Det var greit, vi bodde så nært at jeg kunne se hjemmet vårt fra mitt "faste" rom på sykehuset, og jeg var vant til sykehuset. Og siden jeg skulle bo der mye i framtiden var jo denne perioden grei tilvenning. Det skulle egentlig være min første julefeiring. Jula året før var jeg ikke fem måneder engang, den kunne jeg ikke huske, så den telte liksom ikke.

Mamma var så lei seg for at jeg ikke fikk feire jul hjemme, så hun nektet å fjerne juletreet. Da jeg kom hjem utpå nyåret lagde hun en liten julaften for meg med julepakker, julekaker og juletre.

Jeg var egentlig for liten den gang til å huske dette i voksen alder, men noen minner har jeg tatt med meg gjennom bilder som ble tatt den gang. På et av bildene sitter jeg med en orange liten biteleke foran et brunt vissent juletre. Det treet ser så utrolig stusselig ut at når en først ser på bilde så skulle en tro at vi bodde på fattighuset. Men situasjonen den gang var så langt derifra. Vi eide båter og pappa var Kaptein, hadde gode avtaler og kontakter, og eget kontor nede i havna. Materialistisk og økonomisk manglet vi ikke noe den gang. Vi bodde i enden av et rekkehus, i et borettslag med stor lekeplass og mange unger. Leiligheten hadde et stort stuevindu med utsikt over hele Harstad bysentum og havet. Veldig flott, vi kunne alltid se når pappa var på vi inn med hvilken båt det måtte være.

Vi hadde to store fotoalbum den gang. Det ene albumet var hovedsak bilder fra noen få år før min søster ble født, til noen få år etter hun ble født. Og det andre var fortsettelsen, altså noen få år før jeg ble født, til noen få år etter. Den gang ble det ikke tatt bilder som i da, så de få bildene som som en har fra den tid, og de som har dukket opp fra andre, settes ekstra pris på. Så kom den dagen da jeg spurte foreldrene mine hvorfor vi hadde så stygt juletre den gang, og jeg viste dem bildet. Jeg fikk så vite hvorfor. Dem fortalte om ørene mine, sykehuset, og at treet så slik ut fordi mamma lot treet stå helt til jeg kom hjem fra sykehuset. Mamma tok vare på julen for meg!!

Takk mamma <3

Som jeg har nevnt et par ganger tidligere her i bloggen min så skal driver Vixen Awards og tar imot nominasjoner/stemmer til prisutdelingen sin. Og nå er det slik at til og med 24. November kan folket nominere/stemme på sine favorittblogger. Selv hadde jeg håpet at dere som leser, både fremmede, bekjente og venner ville stemt på bloggen min 'Bunny Trash' til 'Årets Livsstilsblogg'!

Ja, det hadde vært utrolig morsomt. Da hadde sikkert mange klødd seg vilt i hodet og lurt på: 'ka faen?' Hehe..

Fucked liksom!! Altså, jeg skriver jo dønn ærlig om livet mitt som det er i dag, min barn- og ungdomstid og alt som gjør meg til den jeg er nå. Jeg deler om fra jeg står opp om morgenen og smører psoreasisen min, livet med Osas og andre sykdommer, livet som NAVer, som homofil, som (eks)narkoman, som mopsefar.. ute på tur, reiser.. osv osv, så WHY NOT??!!

Her kan dere ihvertfall nominere meg 'Bunny Trash' (www.bunnytrash.com) hvis dere har lyst å bidra med noe nytt til bloggerverdenen:
HER!!!

http://www.vixen.no/2016/11/04/nomineringen-til-vixen-blog-awards-2016-er-apnet/

Hvis dere har tenkt å nominere/stemme på Bunny Trash til 'Årets Livsstilsblogg' så må dere gjøre det nå, dette er så vidt jeg vet, absolutt siste sjanse!

--------------------

Mange av dere som leser nå har kanskje fått med dere at i helga som var hadde vi bursdagsfeiring for snuppen min her hjemme. I dag er selve bursdagen, og han vet ingenting om at jeg har samlet et lite lag som skal ut å spise med oss på restaurant i kveld. Så nå må jeg stikke og ordne meg selv klar, og sørge for å *lure* han med meg uten at det skal bli noe tull.

Så igjen blir det et intimt lite lag. God mat og drikke. Og hva som ellers skjer får dere kanskje lese om en annen dag snart.

Ha en riktig fin kveld alle sammen,

og tusen takk til dere som stemmer!

🌹🌹🌹

PS: Her er Facebookgruppen til Bunny Trash hvis dere ønsker å bli medlem: Bunny Trash

Jeg skjønner det bare ikke. Når noen som helst spytter på andre mennesker, slår mennesker med knyttneve eller våpen, uansett om det er en veske eller en kølle så reagerer normalt oppegående intelligente mennesker med avsky. Man vet at det er galt, og det er hva man lærer barna sine. Men likevel så holder utrolig mange av dagens generasjon (Belibers) med Justin Bieber når han gang på gang gjør disse tingene. Han er frekk og tror han er bedre enn andre, og har større rettigheter enn andre. For eksempel når han på en flyplass stiller seg foran alle andre i køen og bruker sin status som unnskyldning.

Justin Bieber spytter på fansen sin, skjeller dem ut, slår dem og dropper konserter fansen har betalt hundre og tusenvis av kroner for. Og ikke bare det, de har ventet og gledet seg i flere måneder, og noen ganger over et halvt år. Og hva får de da? Enten går han av scenen og dropper konserten, eller så gir han et show der han ikke engang gidder synge. Det er så vidt han gidder å mime eller prøve å danse engang. Alt er overlatt til effekter og medarbeidere. Og det er dette disse "Belibers" finner seg i og elsker? Er de dumme fra fødselen, eller hjernevasket?

Selv har jeg aldri skjønt denne Beliber-greia. Han er jo et produkt der andre har laget tekst og musikk og hva det måtte være. Hans image er skapt, og han trenger alltid hjelp fra andre kjente navn for å få seg en passelig hit-singel. Suksessen baserer seg på småjenter og pur-unge homofile. Han er produsert for å være deres målgruppe, og det har funket i mange år. Hva med å like musikk fordi det er bra musikk, og artister fordi de faktisk er dyktige?

Vi vet alle, en trenger ikke mye hjerne for å skjønne at det er et press å være superkjendis. En blir forfulgt av paparazzi, journalister, fotografer og fans hele tiden. Og det mener jeg at man faktisk må tåle når en velger en slik livsstil. Hvor mye tjener de ikke på kjendisrollen? Og nå for et par dager siden får Bieber seg til å slå en overivrig superspent fan i ansiktet med knyttneven slik at han begynner blø. Han burde forvente seg overivrige fans. Han kunne hatt vinduet lukket, fremfor å ha det helt åpent. Hva hvis noen kastet noe til han, for å gi han noe, noe så enkelt som en bukett roser kunne lett skadet et øye.

Men uansett, Bieber er en ufin drittsekk. Alle disse tingene han gjør gang på gang på gang. Hvis han ikke liker yrket han er i så kan han helt enkelt trekke seg tilbake. Få seg en annen jobb, eller bare hva som helst. Han har i hvert fall penger nok. Ingen kan påstå at han liker jobben sin med de halvhjertede prestasjonene sine. Og vannepisoden i Oslo, da gikk han garantert ikke av scenen av noen annen grunn enn at han ikke gadd å holde konserten.

Og hva er greia, hva er i hodet til disse menneskene som liker slik en karakter. Avskyelig og slem. Pisser på hushjørner, spytter på og slår folk!!

Whats to like??

Snuppen min og jeg var ute på på buen en kveld sammen med gode venner. Vi koste oss og pratet om løst og fast som venner gjør. Vi snakket om jula, om hvor dyrt det er blitt å feire jul, og om hvordan handelstanden har overtatt og ødelagt mye for den koselige høytid.

To av dem vi var ute og spiste med har barn sammen, og barnefaren fortalte om den jula da datteren på under 12 år fikk en iPhone 5 i julegave. De kunne se hun ble skuffet, for hun ville ha en iPhone 6 som da nettopp var kommet på markedet her.

Personlig blir jeg rystet når jeg hører slikt. Jeg kjøpte iPhone 6 til snuppen min i førtiårsgave, og det kostet meg dyrt. Veldig dyrt!!

Og ikke nok med julegaver på selve julaften. Nå frem til julaften skal barn (og ungdom) ha julekalendre med en pakke hver dag. Og da er det ikke snakk om en liten bit sjokolade for hver dag, eller små minileker som man kan tre på en snor (slik som da jeg var barn). Fox, Knox eller et kinderegg er heller ikke bra nok i dag. Nei, i dag snakker man merkeundertøy, Blu-Ray, tv-spill, dyr sminke og elektroniske duppe-dingser. Hver julekalender er en formue i seg selv!

Så jeg har et forslag, om å ihvertfall ta førjulstiden tilbake. Slutte med dyre pakker for hver dag i kalenderen, og gi barna bedre verdier!

Hva med en julekalender med en lapp for hver dag. På lappen kan det stå for eksempel: "I kveld er det filmkveld med familien, vi skal se 'Hjelp det er juleferie' sammen".

På en annen lapp kan det stå "I dag skal vi bake pepperkaker sammen".

På lappene kan det være å ha filmkvelder, bake lussekatter, bygge pepperkakehus, snømann. Kan lage skattekart for å finne noe, for eksempel godtepose, lip-gloss eller ullundertøy. Gåter og rebuser funker for litt større barn, og for de minste kan det stå: "I kveld skal pappa fortelle eventyret om 'Snekker Andersen og julenissen' evt 'Den lille gjetergutten' eller 'Den lille piken med svovelstikkene' osv.

Vet at dette ville jeg gjort om jeg hadde barn!

Lykke til planlegge julekalendere!!

😊😊😊

I helga som var feiret vi snuppen min sin bursdag. Det var skikkelig gøy og vellykket. God mat, masse drikke, flott stemning og gode venner.

I går var selve bursdagen til snuppen. Uten hans viten ordnet jeg bord på Zemi Asia Cuisine etter å ha forhørt meg på Facebook om noen venner ville være med å overraske han.

Det gikk fort å få samlet et gjeng. Med 'bursdagsgutten' skulle vi bli sju stykker. To avlyste mens snuppen og jeg holdt på å gjøre oss klare. Noe jobb var kommet i veien, så da hadde de ikke anledning til å ta en tur ut å spise middag. Synd for dem, for det ble veldig koselig. Og maten kunne ikke vært bedre.

Forretter, hovedretter og desserter var bare nydelig. Zemi serverer mat fra Kina, Thailand, Japan og Malaysia. Så det ble kyllingretter, biffretter, scampiretter, sushi deilig krydrede sauser og desserter av is, banan og diverse eksotiske frukter. Alt gikk ned på høykant og jeg lovet å komme tilbake. Da kommer jeg for sushi først og og fremst.

Snuppen ble veldig fornøyd, og det var det viktigste. Han elsket maten, og de som kom for å være med på overraskelsen er gode flotte inkluderende venner. Og det var veldig koselig med oss fem. Alle fikk komme til ordet, og alle hygget seg. Trenger ikke alltid være alkohol og party for å ha en så trivelig tur på byen.

Vi ble sittende til det stengte og litt over. Servitøren kom og sa fra til oss at nå var det stengt. Det visste vi egentlig, vi var jo plutselig de eneste i lokalet, hehe..

Og med det var bursdagen til snuppen min over. Et fint minne! Gleder meg til neste gang vi skal lage nye minner med samme gjengen igjen. Kanskje det blir på Zemi igjen.

Løvv U guys ❤️

Dårlig samvittighet er ikke noe jeg bruker slite med, så langt derifra. Ikke fordi jeg er så veldig snill og grei, men fordi jeg står for det jeg sier og gjør, er viljesterk og sta. Og jeg ser på meg selv som en rettferdig dude.

For 23 dager siden, altså litt over tre uker, så begynte jeg å trimme på tredemølle minst en time hver dag i et tempo på 6 km/t. Som sagt så er jeg sta, og har fulgt den rutinen jeg har satt. Minst én time hver dag. Dagene har gått, én etter én, og noe har skjedd med meg. Jeg har automatisk begynt å spise sunnere. Innimellom får jeg lyst på gulrot, banan eller mandarin. Før jeg begynte å trimme hadde jeg mer lyst på yoghurt, sjokoladepudding med vaniljesaus eller is. Dette er ting som jeg synes er helt greit. Målet er jo å slanke meg en del. Både for utseende og for at det kan gjøre sykdommene mine enklere og håndtere. Og på to uker trimmet jeg av meg ca seks kilo.

Yeeey, klapp på skulderen. Jeg kan være stolt av meg selv. Men så til bakdelen, noe jeg absolutt ikke liker..

I helga som var, på lørdagen, da ventet vi gjester til middag og fest hjemme. Vi skulle feire bursdagen til snuppen min, og jeg fikk ikke tid til mer enn tre kvarter på tredemølla den dagen. To dager etter var jeg dårlig og dro ikke i det hele tatt og trimmet. Og i går hadde jeg noen bestillinger som skulle leveres på døra her, der ble forsinkelser og jeg satt hjemme hele dagen og ventet. Da varene omsider kom på kvelden gadd jeg rett og slett ikke dra på treningssenteret. Og selv om det første jeg gjorde da jeg sto opp i dag var å gå rett på tredemølla en time, så sitter jeg her og har dårlig samvittighet.

Er det flere som har det slik? Dette er ikke meg, ikke den jeg har vært til nå her i livet ihvertfall. Så jeg tenker å ta en time på tredemølla senere i dag også.

Og i tillegg tenker jeg å ta det opp med terapeuten min neste time jeg har..

🐰

I dag har vi skiftet gardiner her i Emmaus. Så nå kjenner vi at det begynner nærme seg jul.

Når vi først hadde fått opp julegardinene, så kunne vi like gjerne sette frem till julepynt også.

Har ikke alltid vært like glad i slike juleting, julestress og julemas. Men nå begynner jeg å like julepynt. Hver ting vi har har en historie, og vakre minner, og da får alt en helt annen verdi.

For eksempel bildet under. Der sitter jule-ugla vår. Den har snuppen fått i bursdagsgave hos våre venner Kari-Anne og Rune. Den er veldig søt, derfor kaller vi den for Karianne - jule-ugla Karianne.

Levende lys er ekstra koselig i jula. Og planter som Amaryllis og svibler.

Sviblene lager også veldig god lukt, så jeg gleder meg til dem begynner å blomstre.

Og med det takker jeg for meg for denne gang. Vi nærmer oss første desember, og jeg håper alle som leser får en fin førjulstid.

Klemmer fra meg ❤️

Nå sitter jeg på toget fra Drammen til Oslo. Alene ja.. jeg fant ingen som ville bli med. Men det blir moro likevel. Underholdningen i kveld er Katharina from The Waves, og mitt barndoms idol, Samantha Fox.

Og det kan jo hende jeg møter noen kule folk ombord 😉

Er nå vel hjemme etter en tur med Stena Saga siste døgnet.. skal fortelle mer om den turen i et kommende innlegg. Akkurat nå følte jeg for å ta opp et annet tema.

Da jeg skulle ta toget til Oslo i går fikk jeg øye på to kjente figurer som bor her i Drammen. Det samme paret som var på båten da Boney M spilte for litt tilbake siden. Det ante meg at dem skulle ombord igjen. Og det hadde jeg helt rett i.

Da jeg hadde handlet det jeg skulle drikke på tax-free i går møtte jeg dem. Han får spasmer, later som han ikke ser meg og går i bue. Som om det er normalt når man går der sammen med dama si.. Hun var "normal" og gikk rett frem mot meg og vi hilste, hun med en litt overlegen tone. Oppførselen deres er merkelig, som om hun ikke kan bestemme seg om hun vil være overlegen eller hyggelig. Vi er alle ombord for å ha det gøy, så hvorfor ikke smile og være blid og bare ta en skål når man sees? Tydelig at vi har samme interesser, og liker ta en fest..

Anyway, noen timer senere starter underholdningen (Katharina from The Waves/Samantha Fox), og helt framme ved scenen ser jeg henne, nesten like drita som på Boney M-turen. Den gang datt hun over bordet. Denne gangen hoppet hun og spratt imellom som ei 16 år gammel berte med ADHD. Så røsker hun tak i en fyr med caps. Flere ganger kysset hun han. Han var både nølende og unnvikende først, men var litt med likevel siden hun var så pågående antar jeg.

Jeg mener ikke at kyssing er utroskap, men jeg synes ikke noe om oppførselen. Mangel på respekt og klasse.. hva mener dere?

💘

Dette blir et kort enkelt innlegg. Jeg vil bare spørre dere andre bloggere der ute hvordan dere mener disse blogger-gruppene på Facebook fungerer. Altså det er ganske mange av dem. Noen grupper er det få medlemmer, mens andre kan der være flere tusen medlemmer.

Hvilke grupper er mest nyttige?

En kan tenke at en gruppe med flere tusen medlemmer er gruppen der flest leser ditt innlegg. Men er det slik? En kan også tro at i nettopp slike grupper så blir ditt innlegg en dråpe i havet, og forsvinner i mengden.

Er det da slik at det er bedre å legge ut innleggene sine i små blogg-grupper?

Har du som leser her noen teorier om dette?

Er det slik at bloggere bare legger ut sine blogg-innlegg i disse gruppene, men ikke leser andres i det hele tatt?

Jeg har opprettet en gruppe der jeg ønsker at seriøse bloggere skal bli medlemmer. Seriøse vil si dem som skriver blogg selv, og som har interesse for andres blogger også. Denne gruppen får aldri passere fem hundre medlemmer, ingen skal forsvinne i mengden.

Blogg-gruppe:

https://www.facebook.com/groups/1572599803001467/

💘💖💘

Nå er det mandag kveld og jeg ligger på sofaen etter å ha vært på trening og på butikken og handlet. Nå er det nok aktivitet for i dag. Så jeg tenkte jeg skulle slappe av med å skrive et kort lite innlegg om turen min med Stena Saga i helgen som var.

Jeg dro som mange av dere vet alene denne gang. Snuppen min skulle på julebord med jobben sin, og jeg prøvde finne noen andre og dra med, forgjeves. Men passer det ikke, så passer det ikke. Jeg var bestemt på å dra uansett. Samantha Fox skulle være en del av underholdningen, og det ville ikke jeg gå glipp av. Dama var jo mitt barndoms idol, og jeg har (tro det eller ei) alle albumene hennes. Så avsted dro jeg.

Da jeg ankom Vippetangen i Oslo og ankomsthallen der, kikket jeg meg rundt i et stort håp om å møte kjentfolk. De eneste jeg så var det paret fra Drammen som jeg skrev om i går, og det var jo bare nedtur. Folk som opptrer som overlegne, eller sure er ingen vits å prøve feste med. Så når sant skal sies så var det litt stusselig først når jeg kom ombord. Men da jeg hadde vært på tax-free og handlet møtte jeg et kjent fjes (hurra! hurra!) Trine i cafeen. Vi vekslet noen ord og jeg fortalte at jeg var alene ombord. Hun inviterte meg straks ned på lugaren sammen med henne og gutta. Trine og gutta er noen snuppen og jeg har blitt kjent med på båten. Dette var vel tredje turen sammen med dem (som man vet om ☺️), og det var bare kjempehyggelig.

Videre fortsatte kvelden med Katharina from The Waves på scenen. Hun er dyktig, opplevde henne på 80's cruise tidligere i år, og var veldig fornøyd den gang. 'I'm walking on sunshine'! Men denne gang var altså Samantha Fox, mitt barndoms idol med. Jeg opplevde henne på Stenabåten for ti år siden, men synes hun var bedre denne gang, og så faktisk freshere ut også. (Fyller 51 år kommende april). Hun framførte de største hitsene fra sine tre første album ('Touch me', 'Samantha Fox' og 'I wanna have some fun'). Jeg kan nevne 'Do Ya Do Ya (Wanna please me)', 'I surrender', 'I promise You', 'Nothings gonna stop me now', 'I wanna have some fun', 'I only wanna be with you', 'Confession' og 'Touch me'. Og blant annet 'Santa Maria' fra "nyere" tid. Jeg vet at Samantha har gitt ut to singler i 2016, så det overrasket at hun ikke spilte en av dem. Og jeg savnet at hun ikke spilte noen låter fra hennes fjerde album 'Just one night' som er hennes mest originale. Men dette var veldig bra, og som sagt bedre enn forrige gang.

Jeg hadde hele tiden noen å snakke med og feste med på turen. Som sagt ble jeg invitert på vorspiel, og på røykedekkene møtte jeg flere som man har blitt litt kjent med på tidligere turer. Denne gangen fikk jeg pratet litt mer med dem, og det er ingen tvil at Stena Saga har veldig mange kule og lojale venner. Jeg har vært på tur med skikkelige alrighte folk i helga, det er altså helt sikkert!!

I Fredrikshavn i Danmark kom en gammel venn ombord, Basse. Han hadde med seg Karianne som han bruker reise til Alanya sammen med. Så henne har snuppen og jeg møtt i Tyrkia. De hadde vært et par netter på hotell i deilige Danmark. På hjemturen holdt jeg mest sammen ned Basse og Karianne. Tok en pils sammen med dem og spilte Lykkehjul.

Veldig bra tur, tusen takk alle sammen, spesielt Samantha og alle Stena Sagas venner 🌹

Nå har jeg prøvd og prøvd, men jeg får ikke til å laste denne videoen inn på You Tuben min. Så derfor måtte jeg legge den på Facebook, så får dere som hate Facebook-profil og ønsker se den, ta en titt der. Det er Samantha Fox live på Stena Saga 26 november, låten er "Touch me" som hun avsluttet kvelden med.

Samantha Fox live 26.11.16

Det var en kjempebra kveld, og jeg fikk tatt masse flotte bilder.

Hvis noen liker Bunny Trash bloggen og dens varierte innhold så kan dere melde dere inn i Facebookgruppen med samme navn. Slik støtter dere bloggen og får lettere oversikt når det kommer nye innlegg.

Link til gruppen:

Bunny Trash Facebookgruppe

Ha en fortsatt fin dag ❤️

Dette er en hendelse jeg aldri glemmer, og etter å ha tilgitt så mange ganger føles det nå viktig å huske dette. Ikke fordi at jeg vil være bitter, eller hate. For slik er det ikke. Men å huske hvorfor jeg har valgt å holde han ute av livet mitt. Jeg har tilgitt og lagt bak meg mange ganger fra jeg var en liten gutt og til for et par tre år siden. Det handler om faren min. Det siste han gjorde mot meg var å true snuppen min, med å slå han ned, og da jeg konfronterte han og hans elskede som var med på det endte det med at han truet meg også. Ikke at han skremmer meg, for det gjør han ikke, men mellom det og den hendelsen jeg nå skal fortelle så er det vel lett å skjønne at jeg ikke vil ha faren min i livet mitt igjen.

Det var førjulstid i Harstad, ikke spesielt mye snø enda. Mesteparten kom kanskje etter jul, eller kansje på nyåret. Ikke vet jeg, dette var på midten av 80-tallet, jeg husker ikke detaljene om været. Jeg var 9 år. Vi skulle ha en koselig kveld mamma og jeg. Sammen med nabodama og sønnen hennes som er tre år yngre enn meg. Dem bodde vegg i vegg med oss hjemme i borettslaget. De årene dem var naboer med oss fikk dem vel oppleve litt av hvert tenker jeg. Kanskje ikke så rart at den familien med tiden trakk seg mer og mer unna. I dag er der veldig liten og ingen kontakt. Vi hilser alle på hverandre når vi tilfeldig treffes, det er det.

Det var mørkt ute, tidlig kveld. Vi fire dro til byen, på Castello Restaurant og Nattklubb. Vi skulle ut å spise. Det var veldig sjeldent den gang, så jeg synes det var stor stas. Vi fikk oss et bord innerst i lokalet. Det var ikke mye folk der den kvelden, men mamma hadde sine forhåndsregler. Hun lå i skilsmisse, og ville ikke at mannen hennes, faren min skulle dukke opp. Det skjønner jeg godt. Og var man i byen var det atskillig større sjanse for å møte på han. Men satt man innerst inne på Castello reduserte man sjansen igjen. Ikke var det pappa sin type sted, og mamma brukte sjelden og aldri gå på restaurant eller sånt noe. Kom han tilfeldig gående forbi så kunne han ikke se oss.

På andre siden av gata for Castello lå det på den tid en videokiosk som het Candy. Altså det var byens største videoutleie og godtebutikk. Store lange rader med masse masse løsvektgodt. Nabogutten og jeg var begge aktive gutter, etter vi hadde spist så klarte jo ikke vi bli sittende i ro. Vi ble liksom løpende mellom Candy og Castello. Vi hadde vel fått noen få mynter som vi kjøpte et og et godteri med. Det var en fin kveld, jeg husker vi hadde det gøy. Det måtte jo bare endre seg.

Det var moro til vi møtte mannen i gata. Den fulle mannen i gata som jeg ikke kom meg unna. Plutselig var han bare der. Det var pappa. Jeg prøvde løpe vekk fra han, men situasjonen var uheldig og han fikk fort tak i meg. Han satte seg på meg, fortalte hva han skulle gjøre med meg, hva han skulle gjøre med mamman min. Uten å si noe mer om det, for det forbigår grusomt. Jeg kjempet for å komme meg vekk, men jeg hadde ikke sjans. Nabogutten sto innenfor glassdøra til Castello og så på. Han sa ikke ifra til noen. Det plaget meg da, men i ettertid tror jeg gutten fikk sjokk. Han bare sto der med redsel i øynene. Jeg tror faktisk han fikk sjokk.

Så der lå jeg da, full av smerter, både psykisk og fysisk. Det var helt urealistisk for meg som barn og "våkne" opp å se pappan min for hvem han egentlig var og hva han var i stand til. Dette var altså mange år før jeg virkelig våknet. Dette var i lille tomme byen Harstad. Episoden pågikk en stund før det dukket opp noen til å hjelpe meg. Jeg gråt og ønsket jeg var et hvorsomhelst annet sted i verden. Fra intet kom der endelig noen. En eldre mann, han kom helt bort til oss og sa at pappa måtte la meg være eller så skulle han gå til politiet. Pappa besvarte med å slenge ut at jeg var hans sønn og at han kunne gjøre hva han ville med meg.

Jeg husker jeg tenkte der og da: "han er pappaen min, han kan gjøre hva han vil med meg", men likevel, når mannen hadde gått noen meter opp gata satte jeg i å hyle og skrike etter hjelp. Ropte etter politi, brukte den energien jeg hadde igjen. Mannen svingte da inn første gate til høyre, da var det lett å tro at han var på vei til politistasjonen. Så da plutselig, slapp faren min meg og forsvant.... borte!

Det er vel ikke vanskelig å forestille seg hvordan jula var det året.

Det er viktig å sette pris på det man faktisk har. Mange har dårlig råd når det nærmer seg jul, noen har ikke råd i det hele tatt. Noen må klare seg uten dyre pakker, noen får ikke pakker i det hele tatt. Noen har ikke råd til julemat og godtestrømpe, og noen sitter alene i jula. Det er mange der ute som har det tøft og vanskelig på forskjellige måter, så jeg tenker at jula er tiden for å virkelig se hverandre, inkludere og stille opp for hverandre. Jula er samhold og kjærlighet!

❤️

Det er lenge siden jeg har fortalt en taxi-historie. Det begynner vel å bli obligatorisk innimellom siden drosjene stadig legger opp til problemer her i byen. Altså, jeg tenker.. ikke bare er alle sjåførene "allergiske" mot hunder, de er jaggu "allergiske" mot å hjelpe folk også..

Det var lørdagskvelden nå for halvannen uke siden, den 19 november. Snuppen min hadde bursdagsfeiring her hjemme. Det var en bra kveld der tre av oss endte opp med en tur på byen. Det var et vennepar av oss som bor bare noen bakker oppfor oss (Austad/Fjell) og meg. Når man skal hjem fra byen og til dem passerer man rett ved huset snuppen og jeg bor i. Så da det stengte på byen satt jeg på taxien med dette venneparet og hoppet av like ved her hjemme.

Da jeg kom inn i stua hjemme tok det ikke lange tiden før jeg oppdaget at mobilen min var borte. Jeg skjønte at jeg måttet ha mistet den på byen eller i taxien. Så jeg ringte til meg selv med en mobil en annen kompis glemte hos oss den kvelden. Heldigvis svarte det. Mannen jeg snakket med hadde funnet mobilen min utenfor taxiboden i sentrum, der vennene mine og jeg hadde stått i taxi-kø. Jeg ba han levere mobilen min til taxi, og han samtykket.

Hovedkontoret til 05060 Taxi er i samme gate som vi bor. Så med en gang jeg hadde snakket med mannen som hadde funnet mobilen min så dro jeg rett bort til kontoret. Jeg ringte på og etter et par minutter kom en dame ut. Jeg forklarte at noen hadde funnet mobilen min og hadde levert den til taxiboden i sentrum. Jeg spurte om hun kunne kalle opp den taxien og bestille den dit, så skulle jeg betale den når den kom. Det var beste løsningen da mitt Visa og MasterCard lå i mobil-etuiet og jeg ikke hadde cash. Hun samtykket. Jeg ble lettet, for jeg kunne jo ikke dra til byen uten penger eller betalingskort og risikere at drosjen ikke var der.

Jeg ble sittende utenfor taxi-kontoret og vente.. og vente.. hun dama jeg snakket med kom ikke ut igjen. Så jeg fikk ikke vite om hun hadde fått tak i den aktuelle drosjen, eller om den evt var på vei.

Jeg ringte på nytt til mobilen min, og mannen som hadde funnet den forklarte at han fikk ikke levert mobilen. Taxi-folkene nektet å ta den imot. Jeg spurte så hvor mannen var, og han forklarte at han jobbet på Mirawa (restaurant i sentrum) og kunne ikke komme og møte meg, jeg måtte komme dit. Og jeg måtte komme innen en halvtime for da skulle han hjem. Jeg forklarte at jeg skulle ringe drosje og komme med en gang.

Mens jeg pratet hadde jeg begynt å gå mot byen. Jeg stoppet på første busstopp og ringte 05060 etter drosje. Jeg fikk samme dame på tråden som hun jeg pratet med utenfor kontoret. Jeg forklarte at taxifolka hadde nektet å ta mot mobilen min og at jeg måtte inn til byen og hente den før han som hadde funnet den dro hjem (Lier). Dama svarte at hun skulle sende bil med en gang. Jeg satte meg i busskuret og ventet.. og ventet.. og ventet. Jeg innså at det ikke kom noen drosje. Drosjefolka hadde køddet med meg nok en gang!!

Jeg ringte på nytt til mobilen min og fikk finneren på tråden igjen. Jeg forklarte alt, og hvor jeg var, nesten tryglet han om å komme med mobilen min, til slutt ga han etter. Etter en halvtime til i busskortet kom han plutselig og ga meg mobilen min. Puuuh, for et pes!! For en lettelse!!

Men det må jeg si!! Fy faen for noen rasshøl av noen taxi-folk. Mobilen min blir funnet i taxi-kø og dem nekter å ta den imot!!?? Og attpåtil lover de å hjelpe meg med god service to ganger den natten, men ingen av gangene kommer det taxi??! Det er skammelig hvordan 05060 kan få seg til å behandle sine kunder!! FY SKAMME SEG!!

Andre drosjehistorier:

Sjåfører i Drammen!

Drammen taxihelvete.. men..

Med tanke på at de fleste som leser blogg er 9-15 år så synes jeg at Bunny Trash har klart seg bra. Ligger ikke på toppen av listene, men har vært innom noen ganger. Er heller ikke en rosablogg, men mer mørk lilla.

Bunny Trash er ikke for barn. Her er sex og porno, vold og overgrep, barnemishandling, og ellers hendelser opplevd av en voksen mann. Språket kan til tider være obskønt og bilder som publiseres kan være forstyrrende på enkelte.

Med det sagt så håper jeg at folk liker å lese bloggen min, og setter pris på ærligheten i den.

Og så håper jeg folk vil hjelpe meg å få et slags overblikk, og derfor vil svare på dette:

(Hva liker du med bloggen, og) hvor gammel er du?

KOMMENTER OG DEL!!

💕

Nå sitter jeg her og gnafser på ei gulrot. Har gått en tur med jentene, og skal snart på Fresh Fitness for å ta dagens økt på tredemølla.

I morgen formiddag skal jeg til terapeuten min, lurer på hva vi skal snakke om. Vi har vel snakket om det meste, og planene fremover. Så denne gangen er det hun som skal fortelle meg ting. Sist vi snakket så skulle hun ta en prat med legen min, også skulle hun kontakte en klinikk/senter i Asker der jeg muligens kan få hjelp. Hvis det ordner seg så skal jeg fortelle litt mer om det etterhvert.

Det jeg er mest spent på angående morgendagen er vekta mi. Det har seg slik at da jeg begynte denne "slankeoperasjonen" og tegnet medlemskap på Fresh Fitness så avtalte jeg med meg selv at jeg ikke skal drive på å sjekke vekten hele tiden. Det kan være demotiverende. Så jeg skal kun sjekke vekta når jeg er på 'besøk' hos terapeuten min.

Så folkens.. kryss fingrene for meg, at det går rette veien.....

😊

Jeg skulle være hos terapeuten klokken 12:00. Klokken 10:45 begynte alarmen på mobilen. Jeg bare lå der og hørte på bråket. Hjernen klarte ikke å koble at dette var vekking, at jeg skulle stå opp. Jeg bare lå der og hørte på, helt i en annen verden. Så ble det stille og jeg sovnet igjen. Etter ti minutter begynte alarmen igjen. Dette vet jeg fordi det er slik mobilen er innstilt, men jeg opplevde alt dette som én gang. Så jeg bare lå der og hørte på bråket til det ga seg igjen. Skjønte ikke at dette betydde:"stå opp"!! Så ble det stille igjen, og 11:15 våknet jeg av meg selv, av et pustestopp. Jeg kastet etter luft og ble stresset. Så kikket jeg på mobilen og kom meg ut av senga. På 15 minutter fikk jeg gjort det viktigste. Så tok jeg band på jentene og vi rushet av gårde.

Litt over 12:00 var vi hos terapeuten. Vi hadde en samtale som gikk på overtid. Det blir ikke noe senter/klinikk på meg inntil videre, men jeg får utvidet vedtak hos terapeut. Det er kommet fram at jeg har en type angst som "ligger i brystet" på meg. En type angst som har blitt til da jeg var barn, og som ikke har blitt bearbeidet den gang det var mest nødvendig. Istedet for å få hjelp da jeg virkelig trengte det har jeg heller møtt motgang. Jeg hadde aldri en voksenperson å prate med, til å få hjelp til å bearbeide ting jeg opplevde, ting som barn ikke skal oppleve. Barnevernet gjorde ikke noe, de tilbudte meg plass på barnehjem/ungdomskollektiv, bare for å gjøre vondt verre. Så min måte å håndtere ting på har vært å "ta igjen", verbal aggresjon mot andre, frustrasjon og deretter rus. Fra jeg var 13 til jeg ble 20 inntok jeg alt av rusmidler jeg kom over. Amfetamin, LSD, Heroin, pillere, Extacy.. U name it!! Det hjalp vel heller ikke å undertrykke min egen legning pga fordommer i familien, så i mange år var rus og undertrykkelse livet mitt.

Ting ble bedre da jeg ble 20 og selv klarte å bryte ut av rusmiljøet, og slutte bruke. Jeg gikk også ut som åpen homofil og giftet meg. Utenfor hjemmet var det tøft, og bygde opp den angsten jeg allerede hadde. Men hjemme innendørs var jeg trygg. Trygg var jeg noen år, til det begynte å gå galt i forholdet. Angsten kom hardt "tilbake", jeg ble syk, og jeg og min daværende ble skilt!

Jeg kjempet videre, fikk meg utdannelse, jobb.. og det var pluss, men i familien var det ikke så greit. Jeg skled ut i rusens verden igjen, og hadde sprekk. Hadde masse løssluppen sex og var med på masse kinky og bisarre greier. Men hentet meg inn atter en gang. Så flyttet jeg for ti år siden til Hurum, og ble sammen med snuppen min som jeg enda er sammen med i dag. Vi flyttet etter kort tid inn til Drammen. Fikk venner, jobb, og livet ble veldig bra. Bedre enn noen gang før.

Det ble noen år med et liv som jeg ønsket. Godt i hjerte og sjel.. Så ble jeg syk. Fysisk syk. Alopecia, Osas, psoreasis, hypotereose mm. Den ene diagnosen etter den andre. Måtte slutte i jobben min som jeg elsket. Ble deprimert, mer angst.. Og dumme meg hadde sluppet faren min inn i livet mitt igjen, etter han var ferdigsonet for NOKAS-ranet, og det endte med grusomme trusler og elendighet. Deler av nettverket mitt i Harstad forsvant, og det samme her i Drammen. Mye svik, lite forståelse. Jeg ble sykere psykisk og det ble ikke bedre da jeg begynte oppleve tannsmerter og hurtig forfalling av tenner. Tannsmertene var helt vanvittige og ingen hjelp til å gjøre noe med det. Ikke annet enn å tømme eske på eske med Paralgin Forte. Det ble en lang kamp med NAV. Fire år for å få en diagnose og hjelp. Jeg har med alt dette blitt overvektig pga at jeg har lukket meg inne, ikke vært i aktivitet, sykdommer, gått på medisiner, pusteproblemer osv.

Så kom det et vedtak fra NAV som hadde til da motarbeidet meg hele tiden. I vedtaket ble jeg tilbudt hjemmesykepleier, noe som har medført i et nytt vedtak med innvilget terapeut, og det vedtaket forlenges nå for andre gang. Jeg har fått fikset tenner og fjernet smerter. Noe som har gjort humøret bedre. Utrolig hva som kan skje med et menneske som går med kroniske smerter. Jeg har fått satt problemer i perspektiv. Jeg forstår angsten min, hvor den kommer fra, og hvordan jeg kan leve med den på best mulig måte. Jeg driver med aktiviteter som gir fred i sjelen, og jeg bearbeider hendelser og følelser gjennom å blogge. Siste halve året har jeg tatt full kontroll over livet mitt igjen. Siste måneden har jeg begynt å trene, én time på tredemølla hver dag (minimum) i et tempo på 6 km/t. Første halvdel av den måneden gikk jeg ned 6 kg, i dag var jeg på vekta igjen, og siste halvdel av måneden har jeg gått ned 2 kg.

Jeg har tatt av meg 8 kg!!

Nå skal jeg lage middag, spise.. la maten synke, og så skal jeg på Fresh Fitness og ta en time på tredemølla.

Balanse!!

Livet er herlig, jeg koser meg og er glad og lykkelig med min lille familie og de få gode vennene vi har rundt oss!!

Takk for at dere tror på meg 😊

❤️❤️❤️

Selvskading er et tema man ikke burde ta så lett, eller trekke på skuldrene av. Det er heller noe en bør være veldig obs på og hjelpe den det gjelder å overvinne.

Grunnen til at jeg skriver dette er at for at det stadig vekk blir avduket personer nærliggende i mitt liv som lider under å kutte seg selv. Jeg har venner og familie som kutter seg, og det er grusomt.

Kutting er den mest vanlige metoden blant selvskadere. Forgiftning antas og være den nest mest hyppige metoden. Men det finnes mange andre metoder som brenning, slåing, plukking, biting, kloring, riving, gjennomhulling av huden, bruk av skadelige stoffer for utskylling eller klyster, dunking av hodet mot harde flater, napping av hår, riving av neglbånd eller negler til de blør, kveling eller slåing av seg selv, svelging av etsende stoffer, graving i munnhulen og kutting med store eller skarpe gjenstander i kjønnsåpninger eller i endetarm. Det er helt vilt hva mennesker faktisk kan finne på å gjøre mot seg selv.

Det er store mørketall på selvskading, men tidligere undersøkelser kan påvise at over 7 prosent av norske tenåringer har skadet seg selv en eller flere ganger. Og det er bare prosenten blant tenåringer, som igjen er bare en liten prosent av de som utgjør de virkelige tallene.

For veldig mange er det en sterk forbindelse mellom selvskading og traumer i barndommen. Noen av forbindelsene man har identifisert omfatter atskillelse og tap, å bli tatt bort fra hjemmet, alvorlig omsorgssvikt, smertefull medisinsk behandling, å bli misbrukt eller mishandlet. Det antas at mennesker skader seg selv fordi det hjelper dem, og at selvskading er en mestringsmekanisme utviklet for å imøtekomme spesielle behov.

I tidligere tilfeller av venner og familie har jeg snakket med vedkommende om hvorfor, og utfra samtalene ble jeg fortalt og forstår det slik at dem kuttet seg selv for å få en fysisk smerte, for å avlede og dermed døyve en psykisk smerte som de har. Selvskadingen kan også få personen til å føle seg rolig, få kontroll over indre kaos ved å skade seg selv og se blodet som pipler frem.

For å forstå selvskading må en undersøke følelser og tanker som ligger bak adferden. Jeg har ikke selv snakket med vedkommende som igjen har brakt temaet inn i mitt liv, fordi vedkommende er ikke nær meg på samme måte som de tidligere tilfellene. Derfor håper jeg at dette blogginnlegget kan være til hjelp for de som er nære nok til å ta det opp med den det er snakk om. Og jeg håper dette kan hjelpe andre også.

Selvskading kan være behov for å bli straffet, eller det kan være en måte å be om hjelp på!!

Dissosiering (dvs. å avspalte bevisshetsopplevelser, minner og inntrykk. En opplever seg selv eller hendelsen på avstand. En føler seg nummen, eller opplever det som om at alle følelser forsvinner, eller husker ikke noe i det hele tatt) er en mestringsstrategi mennesker bruker når de blir utsatt for overgrep, eller blir vitne til vold. Kronisk mishandlede mennesker kan ha lært å dissosiere allerede som barn, og bruker denne evnen til å mestre vansker i voksen alder. Av og til tar dissosieringen kontroll over personen. Noen har lært seg å kontrollere dissosieringen ved å bruke selvskade. Andre har lært å bruke selvskade som en måte å dissosiere og komme vekk på.

Selvskading er en psykisk sykdom!

Folk som selvskader blir ofte møtt med fordømmelse, sinne og uforstand, noe som gjør sykdommen verre!

Det finnes teknikker og behandlingsmetoder, men det er fremdeles stor uvitenhet også i behandlingsapparatet. Den mest effektive behandlinger er samtaleterapi, gjerne hos psykolog. Da kan en få behandling for bakenforliggende traumer, en kan lære teknikker for å stoppe den skadelige adferden og en kan lære seg øvelser i andre mestringsstrategier.

En bør kontakte terapeut/psykolog snarest mulig!

Selv har jeg møtt de som vil ha hjelp for å slutte å skade seg, i de tilfeller har vedkommende fått hjelp og har sluttet. Også har jeg møtt de som ikke vil ha hjelp, de som fortsetter og skade seg. Og det har vært grusomme opplevelser med blant annet tvangsinnleggelser på psykiatriske klinikker.

Uansett, det som er viktigst å huske når man møter noen som skader seg selv er å ikke reagere med fordømmelse, sinne og uforstand, noe som gjør sykdommen verre!

Vær snill og omtenksom!!

Sjekk denne linken: http://www.psykologsamtaler.no/

Hjelp dem der de er!

FRPere

Alene i jula - liten gutts minne.

Siste sjanse.. såvidt jeg vet!!

Justin Bieber slår til igjen!

Super ide til julekalender!

Koselig bursdagsoverraskelse!

Dårlig samvittighet..

Vakker julepynt i Emmaus 1876

Alene på baljetur..

Er kyssing utroskap?

Seriøse bloggere.. se her!

Stena Sagas Venner!

Samantha Fox live på Stena Saga

Med gråten i halsen - en førjulshistorie.

05060 Taxiflopp!!

Bloggleseralder - Bloggfarge!!

Kryss fingrene for meg!

Ja til livet - det er godt å puste!

Store mørketall desverre..

Latest Images

MERKUR I RETRO!

MERKUR I RETRO!

Beijing–Oslo blir helårsrute

Kansellerer seks flighter mandag