Nylig fikk jeg en melding fra en tante som ville diskutere noe jeg hadde skrevet i et blogginnlegg. Det var om vold og overgrep. Samtalen ledet oss inn på denne hendelsen, der min tante ville ha det til at jeg ble berget av min onkel fra å få "grisebank" av kompisen hans. Jeg ser det ikke slik, og mener det er langt fra sannheten..
Som 15 åring flyttet jeg til Ibestad og gikk første året på videregående der. Så flyttet jeg hjem til min mamma igjen. Begynte på Stangnes videregående, men brøt etter kort tid av. Ting hadde da utviklet seg gjennom år, og jeg hadde da nesten nådd bunnen. Jeg var så gæren at jeg kunne være rusa på hva som helst på skolen. Jeg stakk hull i hele ansiktet mitt. Ører, nese, øyenbryn, leppe og i armen. Jeg var svartkledd og dyster. Deprimert og sint, hadde problemer med alle. Men jeg kjempet.. fikk meg jobb som diversearbeider i kommunen. Holdt kontakt med Utekontakten, og Nora, hun jobbet som miljøterapeut i kommunen.
En venninne av meg fikk leid en leilighet sentralt i byen. Den var passelig stor og hadde to soverom. Hun visste jeg slet, så for å hjelpe hverandre så flyttet vi inn sammen. Jeg bodde der under en måned. Den dagen vi flyttet inn så sto naboen og hylte og skreik at han visste hvem jeg var, og han visste hvem jeg var sønnen til. Det var pinlig, ydmykende og ekkelt. Men det var lille Harstad, så jeg måtte svelge det. Så der bodde jeg ganske nøyaktig en måned, så var det ut.
17 år gammel flyttet jeg inn i en helt ny leilighet på Rugdemyra, Bergseng, Harstad. Jeg fikk flytte inn noen dager før tiden etter et særskilt vedtak fra kommunen. Det var Nora som ordnet meg leiligheten, og det var hun som ordnet det slik at jeg kunne flytte inn før tiden. Nora gjorde mye for meg, jeg skylder henne mye.
Leiligheten var for myndige rusbrukere som ønsket å bli rusfri. Og jeg var veldig klar for å få kontroll på problemene mine, og jeg var veldig klar for en helt ny flott leilighet. Det var fire leiligheter i en rekke. Jeg var første som flyttet inn, jeg fikk førstevalget og jeg valgte leilighet D. Det var den som lå lengst inn, som var mest skjult. Jeg visste at naboene var informert om at leilighetene skulle brukes av narkomane og alkoholikere, og jeg visste også at de var negativ til prosjektet. Derfor valgte jeg som jeg gjorde, for å gi dem minst mulig innsikt og oversikt over min leilighet og det som skjedde der.
Prosjektet var umulig, det viste seg tidlig. Vi som flyttet inn i leilighetene skrev under på at ingen form for rusmidler skulle brukes der. Se for dere en 18-åring som bor alene som ikke skulle kunne ta seg en øl. Selvsagt drakk vi øl vi som bodde der, og når vi først brøt reglementet med det, så brøt vi det likegjerne med å gjøre andre ting også. Det har noe med at den ene påvirker den andre, og så er det i gang. For min del så ble min tilgang på narkotika bare større etter jeg flyttet inn i leiligheten. Når kommunen bygger leiligheter for narkomane, så er det en selvfølge at det er dit andre narkomane kommer når de ankommer byen med uansett hva de vil ha solgt i miljøet. Særlig når vedtaket for oppfølging fra kommunen var at èn person fra kommunen, en miljøterapeut skulle komme på et og annet sjeldent uanmeldt og anmeldt besøk. Så da dukket det jo selvsagt opp alt fra hasj til heroin, og mer til..
![]()
Rugdemyra kan jeg fortelle mange historier fra, for der skjedde mye, utrolig mye på kort tid. Jeg fikk sjelden besøk fra familie. En og annen sjelden gang min mamma og hennes samboer. Enda sjeldnere var min farfar og farmor. Ellers kom ingen på besøk, ikke faen, ikke ringte noen av dem heller. Eneste min søster, hun var godt kjent i og med miljøet jeg levde i, så det stilte seg annerledes. Så det var fritt fram for hele Harstads verste narkotikamiljø å gjøre Rugdemyra til den offisielle møteplassen for narkomane. Jeg bodde bare et år der, men en skulle tro jeg bodde der flere år utfra alt som skjedde, alle minnene og opplevelsene jeg hadde der.
Nå skal jeg prøve å komme meg til poenget med denne historien som egentlig skulle handle om noe helt annet enn leiligheten og det som hendte der. Men det har en liten sammenheng. Det jeg skal fortelle hendte mens jeg bodde der. Det var faktisk ikke lenge etter at jeg flyttet inn.
Jeg hadde drukket. Det var lite dop i byen. Jeg var litt deprimert, og temmelig alene. Jeg tuslet meg på byen. Gikk runden. Der var masse folk ute, men liksom ingen av de jeg brukte omgås. Utenfor puben "Bryggeriet" traff jeg Nora. Gode, snille, verdens beste Nora. Det var som sagt hun som hadde hjulpet meg med leilighet og oppfølgning med å bli rusfri. Det var hun som viste at hun hadde tro på meg, det var hun som støttet meg da jeg var nede. Hun hadde også ansvar for oppfølgingen av Rugdemyraprosjektet med anmeldte og uanmeldte besøk. Jeg hadde et veldig godt forhold til henne og vi gikk inn på "Bryggeriet" for å ta en prat.
Inne på puben var det helt stappet fullt. Nesten. Helt innerst i lokalet var der to ledige stoler ved et bord der onkelen min og dama hans satt. Og et gjeng av deres venner. Jeg kjøpte meg en øl, og noe alkoholfritt til Nora. Ikke at hun var avholds, men å drikke med meg som var i den situasjonen jeg var ville ikke vært riktig. Hun skulle jo hjelpe meg bli rusfri. Vi satte oss i disse stolene som vi hadde plassert litt fra bordet til onkelen min. Vi ville ikke trenge oss på og vi fikk samtidig muligheten til å prate litt privat.
Vi satt der og pratet oss to mellom. Nora og jeg. Men vi ble stadig avbrutt av en som satt ved bordet til onkelen min. En kompis av onkel og dama hans. Han slengte stygge bemerkninger til meg mange ganger. Jeg ble provosert, men lot det være. Ingen andre gjorde noe heller. Ikke onkel, og ikke "tante". Så da fortsatte sjikaneringen, helt til han kom med stygge bemerkninger om andre til meg. Han greide å kalle Nora for ei hore. Da klikket det for meg. Mitt halvfulle halvlitersglass med øl ble løftet i min hand og jeg slo glasset i ansiktet hans. Knuste det i trynet hans.
Så fikk jeg "blackout" noen sekunder. Fra jeg knuste glasset i trynet på drittsekken til jeg sto ute ved døra og hadde min onkel foran meg. "Du bør forsvinne nå", sa han til meg. Denne gangen slo han meg ikke, dro meg ikke etter håret, eller noe som helst voldelig. Her var det fullt av vitner. Så han var heller tilskuer, og der sto jeg på fortauet med et gjeng veldig aggressive mennesker rundt meg som sparket, spyttet, slengte dritt til meg, og slo.
Han som hadde sjikanert Nora og meg ble kjørt direkte til sykehuset. Han var uskadd. Baare noen småkutt som det ikke ble arr av engang. Mens jeg midt i en sirkel av hovedsakelig meget blodtørstige hissige kvinnfolk som brølte til meg og slo og spyttet meg i ansiktet. Jeg brukte beina og sparket dem unna. Det gjorde dem bare sintere. De brølte: "Du sparket henne i magen, enn hvis hun hadde vært gravid?!" Jeg husker jeg tenkte at fy fan så dumme dem er, gravide kvinnfolk er vel ikke på byen og drikker, og de står ikke først for å ta del i slåssing og vold. Jeg fikk flere slag og spark, og jeg sparket tilbake med svaret: "da hadde hun ikke vært her!" Rett i magen!
Der sto jeg, slik var situasjonen.. helt til min søster dukket opp fra intet.. faktisk.. og fikk meg vekk..
Så joda, jeg skal ikke fremstille meg selv som en alltid snill, ikke-voldelig kar som alltid har rett og ikke gjør noe galt. For galt har jeg gjort mange ganger. Vold er forferdelig galt!! Vi skulle bare gått, men det er ikke alltid en tenker rasjonelt og fornuftig når en allerede er nede og noen faktisk er ute etter å provosere deg.
Neste møte med Nora la jeg merke til et arr på halsen hennes. Her nylig da jeg pratet med min tante om denne hendelsen så sa jeg at nora ble kuttet ved øyet. Jeg husket feil, for i dagboken min står det at jeg spurte Nora hvor det kom fra. Hun fortalte da at tidels sekunder etter jeg hadde knust glasset mitt i ansiktet på den mannen så hadde et kvinnfolk ved bordet reist seg. Ei med rødt hår og krøller (vi vet jo alle hvem det var, ikke sant onkel.. tante..). Kvinnfolket hadde knust ei flaske i bordet for så å stikke Nora i halsen med det.. og kalt henne stygge ting.
Tror Nora skjønte mer om hvordan forhold jeg hadde til familien min etter den kvelden.
Igjen.. jeg skulle bare gått.. det skjedde ikke.. jeg tok til vold..
Hva skal jeg si... at vi er bare mennesker???
![]()
