Gladpakke!

Det var etter at mine foreldre gikk fra hverandre at jeg fant musikken for alvor. Bruddet mellom dem var et rent helvete og min søster og jeg levde stadig på flukt. Det var ikke så mange å snakke med heller, for familien ellers viste ingen forståelse. Venner og skolekamerater hadde ingen anelse hvordan det var, ingen i min klasse hadde skilte foreldre, ingen i mitt klassetrinn engang. Faktisk så visste jeg ikke om noen på hele skolen den gang som hadde skilte foreldre. Andre foreldre og lærere likte ikke situasjonen, så derfor ble jeg holdt utenfor, det var da jeg ble "annerledes".

Så ja, det var helvete, og det var ensomt der. Et ødelagt hjem, ødelagt inventar, møbler og juletre, mye alkohol, svik, vold, kidnapping og flukter. En muggen kjeller, en walkman og noen kassetter.

Jeg isolerte meg rett og slett i musikkens verden. Kassetter ble min store lidenskap. De første årene av mitt liv hadde jeg kun hørt det mine foreldre hørte på (selvsagt), og det var mye fælt. Men jeg husker jeg likte Kenny Rogers, Abba, Carola, Kikki Danielsson og Dolly Parton.

I 1985 hørte jeg for første gang (som jeg vet om) en låt med mitt store idol gjennom alle tider. Kvinnen hvis sanger jeg kan høre på og plassere hvor jeg var akkurat da i livet. Det var Madonna og låten "Into The Groove". Jeg var i en ensom og mørk periode, men til den sangen danset jeg. Jeg danset og danset. Fra en kusine fikk jeg senere det året kopiert et VHS konsertopptak "The Virgin Tour" av Madonna over på kassett (jeg plasserte kassettspilleren ved siden av TV og satte på opptak). Et halvt år senere fikk jeg Madonnas neste album på original kassett hos en tante, det var "True Blue", Madonnas tredje album. Albumet er regnet som en klassiker, er fullt av hits, og den gang slo det masse rekorder og havnet i Guinness Book of Records. Omtrent samtidig ga plutselig glamourmodellen fra England ut sitt første album "Touch me (I want your body)" som var mye "røffere" enn Madonnas album. Så min feminine side danset til Madonna, og min maskuline side rocket til Samantha Fox.

Igjen kopierte jeg musikk fra min kusine. Jeg satte to kassettspillere mot hverandre, der den ene spilte av Samanthas "Touch-me" album,og den andre sto på opptak. Så tegnet jeg coveret med Samantha Fox i sin tøffe lær-jakke med nagler. Etterhvert dukket albumet opp på nytt som en slags "special edition" med et par nye låter. Da ordnet tanten min det slik at jeg fikk et ordentlig opptak fra ordentlig stereoanlegg. Coverbilde klippet jeg ut av ukebladet "Vi Menn" hos bestefaren min.

Siden Madonnas image og albumet "True Blue" appellerte mest til jenter den gang, så ble det til at det var Samantha Fox som i starten dekket veggene på gutterommet mitt. Det var pupper og nakenhet overalt. Der var litt Madonna også, men jeg likte best bilder av henne fra før hun ga ut "True Blue", da synes jeg hun var mer sexy, med nettinger, kjettinger, kors og undertøy påkledd som yttertøy. Men de var noe sjeldnere siden de var fra "før min tid". Og de tidligere nakenbildene av Madonna som dukket opp i Penthouse og Playboy Magazines, dukket ikke opp hos meg før flere år etter.

Så slik ble det, i en verden full av musikk av Michael Jackson, Prince, Boy George, Queen, Guns'n Roses, Cyndi Lauper, Sandra, Spagna, Sabrina, A-ha, Modern Talking, Janet Jackson, Whitney Houston, Kim Wilde, Tina Turner, Depeche Mode, Duran Duran, Creation, Wham og George Michael mfl. så ble altså Madonna og Samantha mine store idoler.

Det som ble tydelig etterhvert var at Madonna hadde et mye bedre talent for å holde på sine fans. Da Samantha Fox ga ut sitt neste album "Samantha Fox", som jeg bare elsket, greide hun å markere seg med et par hits over hele verden, og et par tre "middelmådige " hits utenom. Madonnas neste album var filmmusikk, et soundtrack, "Who's that Girl? (min første CD) med bare ni låter på, og bare fire av dem var av Madonna. Men som bare Madonna kan, ga hun ut tre av de fire på singel og alle tre ble massive hits, og da ga hun nesten samtidig ut et remix-album (You Can Dance) av tidligere hits som da gjorde at ingen kunne snakke om annet enn Madonna i musikkverdenen. Hun ga bare ut en singel fra remixalbumet, som var den eneste låten som var ny. All den fansen hun hadde opparbeidet seg sto på hodet for å få kjøpt singelen som hun, kun for å få mer oppmerksomhet, ga ut kun i Japan. Selvfølgelig ble den nummer èn der.

Jeg elsket Samantha Fox sine to første album, så da hun ga ut sitt tredje album mot slutten av 1988 gjorde hun noe stort for meg. Jeg var langt nede, mamma og jeg bodde i en mørk kjeller og bevegde oss sjelden ute. Samanthas album het "I Wanna Have Some Fun", og det var akkurat det jeg trengte. Mamma kjøpte meg den kassetten og den ble spilt så mye at jeg syntes selv det var rart den ikke ble utslitt. Under et halvt år etter ga Madonna ut albumet "Like A Prayer", en kan med en gang fastslå at det var da hun vant kampen om meg, for å si det slik. Livet ble bedre, jeg fikk mitt eget rom igjen, denne gang dekket av Madonna. Etter det har det ikke vært noen over henne, eller ved siden av. Egentlig har det aldri vært noen over henne da, men dere skjønner hva jeg mener.

Det tok over tre år før Samantha ga lyd fra seg igjen, jeg kjøpte albumet på CD sent i 1991. Det het "Just One Night" og jeg syntes faktisk det var bra. Noen låter hørte jeg en del på, men dette var bare over en kort periode så var Samantha borte og glemt. Jeg kjøpte aldri noe mer av henne igjen.

Madonna derimot har jeg kjøpt alt jeg kan komme over, jeg har vært fanatisk hele veien etter "Like A Prayer" og hadde en enorm samling fram til sommeren 1996. Det siste fra Madonna da var balladesamlingen "Something To Remember" som ble gitt ut november 1995, og singelen "Love Don't Live Here Anymore" som kom ut i mars 1996. Sommeren det året ble jeg ranet og leiligheten min tømt mens jeg var på ferie. Jeg hadde ingenting igjen.

Men som fanatisk Madonna-fan ga jeg meg ikke. Jeg har vært på brukt butikker, musikksjapper, amazon, e-bay og overalt. Jeg har gjort ALT for den dama! Men hun har også gitt meg sitt ALT!!!

Så for ikke så lenge siden, i en tid der det ikke er helt enkelt å få tak i noe nytt eller gammelt med og av Madonna så satt jeg her og spekulerte litt, og fant ut at jeg kunne stikke innom ebay og kjøpe albumene til Samantha Fox. Jeg digget jo musikken hennes en gang, og noen av låtene blir jeg aldri ferdig med. Jeg møtte henne jo også på Stena Line's homocruise mellom Oslo og Fredrikshamn en gang. Det var kjempefestlig. Hun var lita søt med store pupper, hun spilte "Touch Me" og noen andre hits pluss noe nytt fra en plate som hun ville promotere. Jeg husker jeg ikke la spesielt merke til de nye låtene hennes, så derfor ble det ikke noe mer den gangen. Men jeg sto en meter unna henne i en liten time og kunne ikke tro at jeg så tilfeldig skulle få møte min barndoms store idol.

Så nå har jeg hørt gjennom Samantha Fox sine 7 album og hennes siste "Greatest Hits" og planen er å anmelde albumene her i bloggen. Bare for moro skyld!!

Fra venstre: "Touch Me", "Samantha Fox", "I Wanna Have Some Fun" og "Just One Night" - de fire albumene jeg hadde den gang, i min barndom.

TOUCH ME (1986):

Helt fantastisk åpning, nemlig tittellåten selv "Touch Me (I Want Your Body)", en for meg tidløs klassiker. Videre så elsker jeg alle låtene, selv om det i senere tid har vært avslørt at albumet ble hastet sammen for å få det utgitt mens navnet til Samantha var på topp og singelen "Touch Me" hadde satt søkelys på henne i musikkverdenen. Hadde jeg kun kunnet velge tre låter fra albumet hadde det blitt "Touch Me", "Do Ya Do Ya (Wanna Please Me)" og "I'm All You Need". De er alle gitt ut som singler.

SAMANTHA FOX (1987):

Det husker jeg fra den gang albumet ble gitt ut, at fra det startet til det sluttet så elsket jeg det. Bare helt i begynnelsen slet jeg litt med låt nummer tre "Naughty Girls (Need Love Too)" som etterhvert ble en favoritt. Jeg husker mamma elsket balladene her, nummer fire "True Devotion", nummer ni "Dream City" og nummer ti "The Best Is Yet To Come". Selv om det er sååå 80'talls så liker jeg hele albumet enda, og kan jeg bare velge med meg tre låter videre så blir det "Nothing's Gonna Stop Me  Now" (Selvsagt!), "Naughty Girls" (Need Love Too)" og I Surrender (To The Spirit Of The Night)". Alle tre er gitt ut som singler.

I WANNA HAVE SOME FUN (1988):

Jeg hørte singelen "Love House" før jeg hørte resten av albumet, og jeg elsket den. Så fikk jeg albumet og merket med en gang at mye hadde forandret seg. Stemmen var annerledes og musikken var "fornyet". Albumet åpnet med tittellåten som jeg også likte med en gang, den gjorde meg glad, og jeg syntes det var supert at hun turte å gjøre et album så annerledes fra hennes tidligere. Så kom nedturene som "Your House Or My House" som jeg måtte lære å like, fulgt av "Next To Me" som var enda verre, og jeg tror aldri jeg lærte å like den. Jeg liker den ikke nå ihvertfall. Neste igjen "Ready For This Love" var nesten like ille (litt bedre i dag, det er refregnet som er ille, hehehe...). Deretter bygget det seg opp igjen med låt nummer seks "Confession". Husker jeg var så stolt fordi Samantha hadde vært med på å skrive den selv. Hennes første selvskrevne låt, og jeg liker den veldig godt, enda i dag. Coverlåten "I Only Wanna Be With You" var en storfavoritt på albumet den gang, og etter å ha hørt den i dag sitter den litt fast, det er ikke verst. Resten av albumet likte jeg den gang, men i dag føles det mest som platefyll med unntak av nest siste låt "Hot For You" som er litt røffere og minner om Samantha som hun startet i begynnelsen. Så de tre beste låtene for meg i dag er "Love House", "I Wanna Have Some Fun" og "I Only Wanna Be With You" akkurat som i "gamle" dager. Alle tre er gitt ut på singler.

JUST ONE NIGHT (1991):

Både den gang og i dag liker jeg første låten på albumet. "(Hurt Me! Hurt Me!) But The Pants Stay On". Jeg liker teksten og hentydningene, jeg liker at den er annerledes. Og back in the days likte jeg når Sam tok sjanser. "More, More, More/Love To Love You Baby" er også innenfor i mine ører. Eneste var at den gang følte jeg det som skryt å gjenta navnet sitt i sanger og på plater, men i dag gjør jo alle det! "Don't Wait Up" er helt ok, men der er ingenting spesielt med den. Tittellåten "Just One Night" får meg til å tenke på Madonna og "Erotica", hvordan disse to damene har vært inne på de samme tankene, men hvor forskjellig de fikk det til. Jeg synes ikke Samantha gjør det helt dårlig, men jeg ville ikke kjøpt denne som singel. Låt nummer fem "Pleasure Zone" var en stor favoritt den gang, synes den er helt ok enda. "Another Woman (Too Many People)" ble utgitt som singel, og fortjente litt mer oppmerksomhet enn den fikk synes jeg. Etter sistnevnte er det bare kjedelige låter og platefyll med unntak av nest siste låt "Spirit Of America" som minner mer om gode gamle Samantha enn noe annet på dette albumet. Siste låten "What You See Is What You Get" er litt både og. Skulle jeg valgt tre låter i dag fra dette albumet måtte det blitt "(Hurt Me! Hurt Me!) But The Pants Stay On", "Another Woman (Too Many People)" og "Spirit Of America". Alle tre er utgitt som singler.

Fra venstre: "21st Century Fox", Watching You, Watching Me", "Angel With An Attitude" og "Greatest Hits. Albumene som aldri ble kjøpt, før nå, mange år etter.

21ST CENTURY FOX (1998):

Frem til "Let Me Be Free" er alle låter kjedelige og flaue, som de er laget helt uten sjel. Men denne vet jeg at jeg faktisk har hørt back in the days. Og da må den jo ha gjort et visst inntrykk. Neste låt er "Wasted N.R.G" og den starter med en stemme der en ikke kan unngå å høre at det er Samantha, låten er en ok oppfølger til forrige låt og holder et bra tempo som passer bra til låtens tittel i hvert fall. Så kommer "Say What You Want", og den begynner så vakkert.. det er her en kan høre at Samantha faktisk passer inn i musikkverdenen.. min favoritt akkurat nå. Neste, "Do You Want Me?" begynner også med en utrolig vakker synging og er helt innenfor hos meg, men blir for kjedelig for den store verden der ute.. "Boundaries Of Love" passer til de to forrige låtene, men nei.. Så blir det grusomt med "Watching You", en melodi der syngingen liksom ikke passer til, og lyden blir liksom litt rar... Kjedelig gnål, giddet ikke høre låten ferdig. Siste låta er "Perhaps" Og den også slår meg at jeg har hørt før. Den er helt innafor, her passer "spansken" inn, og låten er en god låt og avslutning på et ellers dårlig album. I en tid der Britney Spears markerte seg med "....baby one more time". Cher gjorde tidenes comeback med "Believe". Og Madonna selv, dronningen, regjerte med "Frozen", "Ray of Light", "Substitute for Love" og "The Power of Good-bye" så burde ikke Samantha fått lov til å gi ut dette makkverket. Må jeg velge tre låter så blir det "Say What You Want", "Perhaps" og "Let Me Be Free".

WATCHING YOU, WATCHING ME (2002):

Hvis forrige album ikke burde vært utgitt, så burde i hvert fall ikke dette vært det. Den som sto bak den ideen har vel ikke den største karrieren i bransjen i dag. Disse albumene skulle ikke eksistert. Ta de tre beste låtene på forrige album og "Santa Maria" og "Go For The Heart" fra dette albumet og tilsett fem låter som er bedre enn de fem nevnt, da kunne vi snakket om et bra album som ville vært verdt å gi ut!! "Santa Maria" er en singel-hit med Samantha som hun hadde med DJ Milano i 97, ikke dumt å få den inn på et Samantha-album for fansen sin del. Den er også laget av Stock, Aitken Waterman som gjorde Kylie Minogue til superstjerne, og den klarte seg bra på listene blant annet i Sverige og England, og var ikke ukjent i Norge. "Go For The Heart" var Samanthas bidrag til Melodi Grand Prix 1995 for å representere England i Eurovision Song Contest, hun og bandet hennes Sox ble ikke med videre til den store finalen, men låta klarte seg innenfor topp 50 på singellisten i England. Igjen en liten sukkerbit for fansen. Jeg nekter å velge tre låter etter den forklaringen jeg har gitt om dette og forrige album.

ANGEL WITH AN ATTITUDE:

Når albumet "Angel With An Attitude" starter så merkes det med en gang at at nå blir det noen hakk bedre enn de to forrige albumene. Første låt er ikke dårlig, "Angel With An Attitude" er en rolig låt med noen røffe gitarriff, men den er litt for blaut for meg. Dessverre. Neste, "To be Heard" og "Destined To Be" gjentar seg selv for mye og er veldig typisk platefyll, men fremdeles en hel del bedre enn de aller fleste låtene på de to forrige albumene. "I Give Myself To You" er noe bedre og minner om den Samantha Fox som en gang ble verdensstjerne. Vi kjenner igjen stemmen, og tempoet er noe høyere. Et eller annet mangler, men likevel en ganske bra låt som avsluttes med et typisk Samantha-stønn. "The Power" tar det et hakk ned igjen, der er noe vakkert i sangen, men den gjentar seg slik som tidligere nevnte. "You and Me", "Threw Our Love Away", "Move Me" og "Nice And Slow" sklir rett inn sammen med de andre låtene. Veldig ensformig. Men inne i blant disse var en låt, "Breathe", den tror jeg faktisk at noen har "stjålet", brukt og laget en hit av etter at Samantha skrev den. Hittil den låten som skiller seg mest ut, og som står høyest hos meg på dette albumet. Med låten "Cause and Effect" blir det helt bløtt igjen, og med det er vi på albumets bunnpunkt etterfulgt av "Dreams Unfold" en ganske nydelig og  positiv overraskelse faktisk. Så to bonuslåter: den første starter fresk, fortsetter røft og hever seg over mange av låtene som tilhører albumet. "Time" er en god bonus i hvert fall. Så en 2007-mix av Samanthas store hit og gjennombruddslåt "Touch Me". En kan ikke gjøre det perfekte bedre, men det er sikkert gøy å mixe på den. Samantha har skrevet alle låtene på albumet selv, og hun er medprodusent. Sånn sett er dette meget bra, men hun kunne hatt bedre folk med seg. Noen justeringer her og der og litt mer vågalt kunne det vært, da kunne hun plutselig hatt et par-tre hits og markert seg på listene igjen. Mitt valg av tre beste låter er "Breathe", "Dreams Unfold" og "Angel With An Attitude". Bare sistnevnte er utgitt som singel.

GREATEST HITS (2009):

Starter herlig, hardt og brutalt med "Touch Me (I Want Your Body)" som etter hvert har blitt Samanthas varemerke, flott etterfulgt av "Do Ya Do Ya (Wanna Please Me)" og "I'm All You Need" fra debutalbumet. Deretter kommer "Nothings Gonna Stop Me Now", "I Surrender (To The Spirit Of The Night)", "I Promise You (Get ready)", "True Devotion" og "Naughty Girls (Need Love Too)" fra oppfølgeralbumet. Så kommer "Love House" og "I Only Wanna Be With You" fra album nummer tre. Videre kommer "Hold On Tight" fra debutalbumet etterfulgt av "I Wanna Have Some Fun" fra album nummer tre som bærer samme navn. Neste er "Another Woman" fra Samanthas fjerde album. Så kommer Grand Prix-låten "Go For The Heart" (Sox) og "Santa Maria" fra hennes nest siste og dårligste album. Hun følger opp med sin første selvskrevne låt "Confession" fra det tredje albumet, etterfulgt av "Perhaps" fra hennes femte album. Så kommer tittelsporet "Angel With An Attitude" fra henne siste album etterfulgt av en nyere singel "Tomorrow" en middelmådig hit som jeg personlig liker ganske godt. Det hele avsluttes med en (da) helt ny radio mix av "Touch Me". Alt i alt en ganske bra "Greatest Hits" samling. Selv ville jeg spedd på med et par låter til fra nyere tid, som for eksempel "Say What You Want"  og "Let Me Be Free" fra album fem, og "Breathe" og "Dreams Unfold" fra siste album. Disse ville jeg plassert mellom "Angel With An Attitude" og "Tomorrow". Så burde teamet tatt seg tiden til å lage et par tre nye knallsterke låter, såkalte garanterte hits som jeg hadde plassert før en annen, bedre og avsluttende versjon av "Touch Me (I Want Your Body). Hvor ble det av Gunter? Resultatet hadde jeg da gitt ut som en dobbel CD.

Snuppen min har sittet her og hørt en del sammen med meg nå, og han synes at alt av Samantha er drit dårlig musikk. Det kan hende.. Kanskje jeg ble ødelagt i min barndom. Jeg liker mye av Samanthas musikk, og enkelte låter er for alltid i mitt hjerte. Noe har vel med det at jeg ikke har samme forventninger til henne i dag, som jeg for eksempel har til Madonna. Men selvfølgelig, jeg innrømmer at her er mye jeg ikke gidder høre flere ganger, blant annet to hele album. Men det har vært morsomt å gå gjennom musikken til mitt idol fra barndommen. Vet Samantha har gitt ut et par duet-singler til etter "Greatest Hits". Blant annet en sammen med Sabrina, en cover av Blondies klassiker "Call Me" som de greide å gjøre en større hit av i Italia. Håper hun klarer produsere noe ordentlig bra igjen snart, noe på høyde med den originale "Touch Me", det hadde vært fantastisk!

Ja det har vært både trist og gøy å mimre seg gjennom disse albumene. Det er som jeg sier, en går tilbake til tid og sted en var da en brukte å høre på akkurat den sangen, eller akkurat det albumet. Det er spesielt når en skjønner at det var musikken som reddet en fra og bli gal, eller fra å bare rømme bort, vekk, langt langt bort. Samantha reddet meg flere ganger da jeg var barn, hun og Madonna spesielt. Tusen takk!

Videre i livet har Madonna og hennes singler, album, videoer, konserter og så videre tatt meg med på slik en fantastisk reise at bare de øyeblikkene har gjort livet mer enn verdt å leve. Jeg har vært på hittil åtte konsert med Madonna. Hun har produsert øyeblikk jeg elsker mer enn det meste. Om kort tid gir hun ut sitt 13 studioalbum og følger garantert på med en ny turne og masse konserter.

Så nå når jeg har mimret meg gjennom Samantha Fox, så skal jeg ta en ny runde med gode gamle Madonna (som om jeg ikke hører på henne nesten daglig utenom det, haha..). Det gjør tiden kortere til det nye albumet slippes i sin helhet 10. mars. Et album jeg vet kommer til å gjøre det stort. Hun har allerede sluppet noen låter fra albumet, og de er fantastiske,og har allerede gitt meg nye og gode minner. Gleder meg til enda flere gode og sterke minner til Madonnas kommende knallalbum "Rebel Heart".

Oj, hahaha.. dette ble mye - hadde vært moro om dere som faktisk leste hele dette innlegget kunne legge igjen en liten kommentar som tilbakemelding på at dere faktisk leste alt!

Ha en alle tiders helg!!

Rebel Heart




Dette er min nye lille bloggervenn. Jeg fikk han i julegave hos snuppen min. Noen hadde anbefalt han denne saken til blogging, og til nå er jeg veldig fornøyd. Den er veldig morsom å bruke det er helt sikkert, og den er lettere å ta med seg rundt omkring. mer praktisk enn en vanlig Laptop, og lettere å skrive med enn et vanlig nettbrett. Og det sier vel da seg selv at jeg synes det er bedre å blogge med denne enn en mobiltelefon.



Det morsomste til nå er hvor kjapp den er, svuusj så raser den opp og ned og sidelengs. Det kjedeligste er de funksjonene som er annerledes fra Laptop. I dag for eksempel har jeg holdt på lenge for å finne ut hvordan jeg får lagt inn bilder i bloggen. Jeg er langt fra noen nerd når det gjelder data skjønner dere.  Som dere ser så er bildene av forskjellig størrelse. Til nå har jeg bare funnet ut hvordan jeg kopierer bilder og lagt dem inn i bloggen. Og når jeg det gør, så får jeg ikke stilt på størrelsene inne i bloggen. Det er en tålmodighetsprøve, har faktisk brukt timer på dagens lille blogginnlegg... Men den er kjekk og in, og jeg er veldig fornøyd. Og snuppen min tok meg fullstendig på senga da jeg fikk denne, hadde ikke vært i tankene mine i det hele tatt. Han er supersnill og god han. Så dere der ute, hvis dere har oen tips angående min nye lille bloggvenn, så sleng inn noen kommentarer da vel! Ha en fortsatt fin søndag alle sammen!!



Ariel, litt pjusk etter dagens hendelser.

Som mange vet så var min lille familie og jeg på besøk hos min mamma i nordnorge i julen. Det var en tur som har vært planlagt lenge, vi kjøpte billetter så tidlig som i juli/august. Vi så veldig frem til turen, og ta med oss våre små hjem til a "bestemor" men like før jul skjedde det noe som vi har gått og båret på frem til nå.

Plutselig en dag oppdaget jeg at minstejenta vår Ariel haltet, og jeg undret meg hvorfor. snuppen min kom hjem fra jobb og jeg spurte han om han kunne se noe ved Ariel. Han kunne ikke se noe. Hun haltet ikke. Så gikk det et par dager og jeg kunne se at hun haltet igjen, så la jeg merke til at hun gjorde det med det samme etter at hun har sovet/ligget. Vi prøvde å følge med henne, og fant ut at det var det som var tilfelle. At hun haltet etter å ha ligget. Venstre forlabb så ut til å være problemet. Jeg la henne på rygg og kjente og klemte på labber, beina og skuldrene hennes. Jeg merket ingenting, og jeg "tok litt i" for å se om Ariel reagerte. Hun reagerte ikke, så det var trygt å anta at hun ikke hadde det vondt.

Så reiste vi til nordnorge, og hun var som før. Haltingen virket bedre da vi bare la merke til litt ved et par anledninger.

Vel hjemme igjen etter juleferie begynte jeg og lese litt på internett om hvorfor hunder, da spesielt mops kunne halte. Det viste seg at mange har vært utsatt, og mente det kunne være kulden som gjorde det, og at det kunne være salting av veier på vinteren som var årsak. Så da var det å bli mer nøye med potesalve på tross av at det egentlig ikke hadde blitt ordentlig vinter her.

Situasjonen var og ble den samme. Haltingen forsvant ikke og var veldig tydelig om morgenen etter nattesøvn, og man kunne også se det etter soving og hviling i løpet av dagen.

Sist onsdag var vi i hundeparken der de små får leke fritt med andre små hunder. Etter en liten time der haltet Ariel tydelig. Og var jeg ikke bekymret fra før, så ble jeg det da. Fordi hun haltet i ny situasjon. Dagen etter virket hun fin igjen, og dagen derpå det igjen ble det bestilt time til henne. Det var nå sist fredag. Hun fikk time i dag morges klokken ti.

Hun har virket fin i helgen, men antydningene til halting var der hele tiden. Og i morges haltet hun skikkelig igjen.

Veterinæren hennes undersøkte beina hennes og kunne ikke finne en skade eller lyte. Eneste var at hun var litt øm i venstre skulderblad. Derav ble det tatt røntgenbilder. Etterpå satte veterinæren seg ned med meg og forklarte at hos hunderaser som er litt større enn rasen til Ariel er det vanlig med noe vekstproblemer, det vil si at det bruker skje noe med brusken i skulderbladene. Videre viste han meg røntgenbildene til Ariel og fortalte at alt ser bra ut, alt er som det skal. Mest sannsynlig vil haltingen gi seg, men hvis den ikke gjør det innen midten, slutten av mars så anbefales vi å komme til ny undersøkelse. Noen ganger oppdager hunder ting før de kan påvises, og derfor kan haltingen være at Ariel avlaster beinet, utsetter det for mindre fordi hun kan føle en svakhet. Så i verste fall, er det slik, så er det fordi Ariel har fått et problem som vanligvis forekommer hos litt større raser. Men det er ikke farlig og med et mindre inngrep så skal det ordne seg.

Så alt i alt var dette kun positive nyheter.

Eneste var at vi fikk beskjed om å holde leking i familien. At Ariel og Ella leker sammen er ikke til å unngå. Men dyrelegen mente at vi bør unngå så mye lek med andre hunder, og særlig større hunder, Det kan bli for voldsomt for vesle Ariel. Det er synd, for hun elsker jo å leke og å være med til hundeparken for å herje. Og mops har jo en tendens til å foretrekke større hunder.

Men heldigvis begynner vi på valpekurs denne uken og åtte uker fremover, da får hun lekt seg og bli stimulert uten at det blir for voldsomt, så det er veldig bra.

Ariel var kjempeflink i dag, ingen motstand, og ingen syting. Hun ble undersøkt av en fremmed, fikk tre sprøyter og en runde i røntgen.

Vi er så glad i deg snuppa vår!!



PS.

Takk til Drammen Dyreklinikk. Veldig fornøyd med dere etter alt vi har opplevd på Strømsø Dyreklinikk. Vi bor to hus unna Strømsø, og vi har ikke bil. Men det viktigste for oss, våre små. Tusen takk igjen!

I dag har jeg begynt på kurs. Valpekurs, noe jeg mener burde være obligatorisk og påbudt for alle

Den gang vi fikk Ella fortsatte jeg med videregående kurs og bronsjekurs etter valpekurs. Så den gang gikk Ella og jeg tre kurs etter hverandre, og vi lærte noe nytt på hver kurskveld. Etter de tre kursene har vi også vært på selvstendige treninger, og egne lekedager i hundeparken. Og jeg kan love at både Ella og jeg sitter igjen med masse positivt etter alt vi har vært med på. Mye av dette har vi også fått ført videre til snuppen min, slik at vi har hatt et godt samspill og bedre forståelse for hverandre innad i familien.

Så i dag var jeg på teorikurs i forkant av at jeg nå skal på kurs med Ariel en gang i uken. Selv om dette er repetisjon, så har jeg lært mye nytt bare i dag. Og jeg gleder meg masse til neste uke, til å begynne å trene sammen med Ariel. Mye forandrer seg fra en til to hunder i familien, og mye forandrer seg fra tre til fire familiemedlemmer. Som oss mennesker er ingen hunder like. Så nå skal vi trene, først og fremst for at Ariel skal forstå ting bedre, sosialiseres og finne sin plass. Men også for at hun skal forstå viktigheten av lydighet. For at dette skal gjøres på best mulig måte er det greit å lære av eksperter. Viktig er det også å huske at et lettere å se ting utenfra, og for å være den familien vi ønsker så er det beste for oss alle å få gode innspill fra andre med profesjonelle erfaringer og kunnskaper om hvordan ting blir gjort riktig.

Dette er som sagt ikke påbudt selv om jeg mener det burde vært det, men jeg kan jo i det minste anbefale alle hundeeiere å gjennomføre et slikt kurs, om ikke annet. Ikke bare er det veldig lærerikt, men det er morsomt også. Det syntes Ella og jeg om alle kursene vi har vært på, og det samme vil jeg tro Ariel også vil synes. I dag var det som sagt bare teori, og det var en mann med navn Vegard som sto for teoridelen. Jeg vet ikke hvor mange års erfaring han har med hunder. Men han har jobbet som instruktør og trener i over femten år. At han hadde mye å gi, mye å lære fra seg var helt tydelig. Han hadde en fantastisk humor, og hele foredraget hans opplevdes som et stand-up komikershow. Alle storkoste seg, og lærte mye. Han "fanget" oss og ga så mye av seg selv at han kunne vært ansatt som stand-up entertainer i tillegg til det han jobber profesjonelt som.

Eneste kjedelige med disse kursene for vår del, for Ariel og min sin del, er reisen. Selve bussturene fram og tilbake med sure og ekle bussjåfører. Da jeg skulle hjem i dag ble jeg påminnet om alle de ekle sjåførene som Ella og jeg har blitt utsatt for.

I dag etter kurset gikk jeg til bussholdeplassen som er en endestasjon, der kommer bussen en stund før han skal kjøre der fra. Det var veldig kaldt, og jeg gikk til bussen i håp om å få komme om bord, komme inn i varmen. Men sjåføren bare kikket surt på meg, åpnet ikke døren, bare pekte på busstoppskiltet bortenfor og ga tydelig signal om at jeg måtte stå det og fryse til han kom. Når klokken var der kom han, han åpnet døren, like sur, hilste ikke eller noe. Så jeg håper virkelig jeg treffer noen på kurset som kjører og skal samme vei som Ariel meg. At de forbarmer seg over oss og lar oss sitte på.

Heldigvis klarte ikke den ekle sjåføren å ødelegge humøret mitt i kveld, for etter et jeg hadde steget om bord oppdaget jeg at jeg hadde fått en melding fra en dame jeg er blitt litt kjent med gjennom internett og mopseverdenen. Hun har flere mops, og er nylig blitt registrert som kennel. Vi har aldri møttes irl før, men hun virker kjempehyggelig og har tatt oppdrag å strikke vintergenserer til Ella og Ariel. Så i meldingen sto der at hun hadde strikket ferdig genserene og kunne levere dem. Og det er jo kjempekoselig at hun leverer selv, så da blir det kaffeslaberas og mopsetreff her hjemme førstkommende torsdag, og valpekurs hver torsdag etter det i cirka to måneder. Så deilig!!

Ja til livet, og ja til mops!! Ha en fortsatt fin tid fremover folkens, det skal vi! 😉
 

Bare en helt plutselig avgjørelse gjorde at Justin Bieber ble den heldige som blir omtalt i dagens blogginnlegg. Det er noe irriterende med den gutten, og nå føler jeg for et mindre utslipp slik at han forhåpentligvis forsvinner litt fra der jeg plasserer mine øyne.

Et dyktig team ble opprettet og gjorde så en gjennomført jobb med å skape Justin Bieber. "Complete makeover!" Manager, stylist, sanglærere, danselærere, produsenter, folk til å fortelle han hva han skulle si offentlig, hva han skulle gjøre, hvor han skulle sees, hvem han skulle sees sammen med, hvordan han skulle bevege seg og så videre. Han er et produkt skapt for å håve inn penger for et større selskap. Island records innså at de var i mangel på en artist som appellerte til purunge småjenter. Jenter som hadde et stort behov for en ung søt gutt og våte seg til. Jenter som er kjøpesterke i sin rette alder til å overtale sine foreldre til hva som helst. Da alt som trengtes var gjort og gutten hadde blitt ferdig programmert ble Bieber og låten "Baby" lansert. Det gikk som forventet, og faktisk bedre enn det. Ansiktet hans ble populært som glansbilder var på 80-tallet. På interiørbutikker finner man sengesett og håndklær med Bieber, på leketøysbutikker finner man tannbørster med hans ansikt og som spiller en Bieber melodi.

Aldri før har musikken betydd så lite når det gjelder en musikkartists popularitet. Mange tror at Bieber har mange store hits som etterhvert burde regnes som klassikere. Han burde ihvertfall ha det med tanke på hvor mye kaos som til tider var da gutten viste seg offentlig og skulle ha konserter rundt om i verden, og med tanke på hvor mange "Beliebers" som fulgte han overalt. Men fakta er at når man tenker over det så er der ingen klassikere, bare middelmådige "wannabe"-hits som hverken kan måle seg med Britney Spears, Christina Aguilera eller Justin Timberlake. Det er faktisk større sjanse for at en husker fem av Michael Jacksons barndoms hits fra 70-tallet, enn at en kommer på èn topp ti hit av Bieber. Altså Jordys "Dur dur d'etre bebe" er en større hit og klassiker å regne enn noen av Biebers låter.

Jeg husker første gang jeg så et bilde av Bieber, jeg tenkte at det var en jente, og at hun var lesbisk. Helt til jeg så i teksten at det var Justin Bieber. Jeg husker også at jeg ble kald nedover ryggen, det var noe forstyrrende med det hele. Var det nå dette Hollywood skulle gjøre til et ideal for unge piker?! Jeg personlig synes det var noen hakk verre faktisk enn når Kate Moss ble supermodell og media mente at jenter heller skulle trakte etter hennes utseende fremfor Marilyn Monroes.

Det har vært stille fra Bieber en stund. Enten har "Beliebers" skjønt hva som er greia, eller så har det rett og slett vært en pause. Gutten kunne jo ikke oppføre seg. Det ble filmet når han sto på hotelltak sammen med "kompiser" og spyttet ned på fansen som sto utenfor. Han lo og syntes det var greit. Kanskje han har vært under opplæring på hva som er respekt for andre mennesker, og hva som er ikke. Hva vet jeg?! Jeg var bare glad han ble borte.

I det siste har han dessverre begynt å dukke opp igjen. Rundt om på nett har det begynt å dukke opp bilder av Justin med masse tatoveringer, flotte muskler og vaskebrettmage. Veldig plutselig har han fått denne kroppen. Unge homofile synes han er blitt veldig attraktiv, og tenåringsjenter virker veldig betatte de også. Visstnok en kampanje for Calvin Klein. Men på den annen side så er det ikke alle bildene som kommer frem der han er like flott. Paparazzi og fansen sine bilder tyder på en tynnere og blekere Bieber med selvbleket gult hår. Det har visstnok også lekket ut bilder fra photo-sessions Bieber har vært på, bilder før photo-shopping, altså ekte bilder. Og de bildene er ganske ulike de som Bieber og hans team vil at vi, folket skal se.

Synd å se at verden er blitt slik at vi får produserte forbilder og idealer og leve opp etter. At man ikke kan være slank eller frodig. Sitt originale selv. Sånn eller sånn. At en ikke engang kan se ut som Bieber gjør i virkeligheten. At ikke engang han som er så ung og "superstjerne" ser bra nok ut til å kunne være seg selv, se ut som seg selv. Jeg synes bare gutten blir for dum som godtar dette, godtar å være et uekte produkt i en kynisk industri. Nei, takke meg til de med virkelige talenter, som står for sine egne meninger og er den dem er.

Det er så ironisk. Innimellom ser jeg folk jeg kjenner som legger ut lenker på Facebook til artikler om diverse elendighet som skjer i denne verden. Homofile som mishandles og kastes i døden, kvinner som anklages for utroskap og steines ihjel. "Wtf?!" skriver den ene, "noe så grusomt" skriver den andre "skjer dette virkelig i 2015?", kommer det fra en tredje.

Dette er tre helt forskjellige personer som på helt forskjellige tidspunkt har lest èn tilfeldig artikkel og latt seg sjokkere. Selv sitter jeg og tenker på om folk gjør seg blinde med vitende vilje. Jeg har faktisk til tider nesten spammet alle vennene mine (og flere til) på Facebook med bloggen min og overskrifter. Flere innlegg om Pussy-Riot, mishandlede kvinner, torturerte homofile, Putins nye lover og underskriftskampanjer for å prøve få slutt på noe av elendigheten. Men ingen reaksjoner.

Ingen kommenterte disse blogginnleggene, ikke noe "Wtf?!", "noe så grusomt" eller "skjer dette virkelig i 2012, 2013 eller 2014?". Ingen delte blogginnleggene for å spre kunnskap om situasjonene, for å bekjempe det som skjer. Altfor få signerte kampanjen mot Putin.

Folk blar forbi slike nyheter og artikler. Bare en og annen sjelden person stopper og leser, og da er det ren tilfeldighet, på grunn av et bilde, eller at de har vært akkurat der det skjedde. Et eller annet som tilfeldig angår dem, et eller annet som vekket deres oppmerksomhet. For det er alt de fleste bryr seg om, seg selv, og det lille som skjer i den lille boblen de kaller sitt eget liv. Alt utenfor er uinteressant, så kynisk og egoistisk er man. På meg virker det ihvertfall slik. Hva kan ellers være grunnen til at en ser på nyhetene hver dag og sier "huff så fælt", og ferdig med det. Neste tema er de flotte nye skoene en har kjøpt, eller mekke bil eller motorsykkel.

Jeg kan eksempelvis nevne da jeg skrev et innlegg om rom-folket i Drammen som stjal noen roser fra en grav, eller da jeg skrev om det nye lyskrysset som mange hater, men som jeg elsker fordi jeg føler det gjør nabolaget mitt tryggere. For et fantastisk engasjement det blir når jeg legger ut blogginnlegg om disse tingene.

Eller for eksempel i Harstad, der jeg er fra. Når jeg skriver et blogginnlegg om mobbing derfra, eller om spesielle tilfeller som har skjedd i hjemmetjenesten der. Da eskalerer det, og enkeltpersoner tar det personlig og deler blogginnlegget med en stor iver og en ekstrem interesse.

Det er så utrolig mange som opptrer som omsorgspersoner, men egentlig så bryr dem seg ikke mer om andre enn flua på veggen. Noe å snakke om er det viktigste. De saker der det kreves handling later man som man ikke vet om det.

DET ER DET SOM ER DET UTROLIGE MED AT VI FAKTISK LEVER I 2015!!!

Med hjertet på riktig sted! 23.08.2012

Påbudt tortur av homofile! 16.07.2013

Mine venner, jeg er skuffet! 05.02.2014

Dagbladet 18.01.2015

3 aksjoner per måned, 10 kroner per aksjon.

Treningshallen (Vinnes, Drammen)

Som mange vet er jeg en av dem som mener det burde være påbudt for mennesker som skaffer seg hunder i familiien  gå kurs for at hunder og mennesker skal ha bedre forståelse for hverandre i familie og ute i samfunnet. Mange ganger gjør mennesker feil i forhold til hunder, og alltid er det de uskyldige hundene det går ut over. Det mener jeg at det bør det bli slutt på.

Det finnes mange gode hundeinstruktører, og det er viktig at de ser alvoret i jobben dsin. Hvor viktig det faktisk er å få hjelp til denne type trening med hunder. Med Ella gikk jeg tre kurs og i tillegg var vi med på diverse dagstreninger. I dag skulle være første gang for Ariel å bli med på kurs.

Tirsdag i forrige uke møtte jeg til introduksjon og teori forkant til dette kurset med Ariel. Da ble der understreket at vi skulle starte i dag 22.01. klokken 17:00. Ekstra spesielt ble det at for første gang i historien hadde snuppen min fri og anledning til å bli med på kurs. Så det ble han. Vi måtte reise med buss i tre kvarter, den stoppet og startet og stanset. Jeg vet ikke hvor mange ganger. Det er utrolig slitsomt  med slike bussturer, særlig med min Osas-diagnose.

Da vi om frem og klokken ble 17:00 så var ingenting tilrettelagt i hundearkens hall for at der skulle ære valpekurs, med unntak av at deltarne var møtt opp. Par og single, småbarnsfamilier, og flere flotte hunder. Men ingen instruktør.

Klokken gikk og ingenting skjedde. Jeg gikk inn i butikken som tilhører treningshallen og spurthun som jobbet der om hva hun visste. Hun visste ingenting, og prøvde fortvilet å få tak i instruktør. Forgjeves. Instruktør hadde ikke gitt beskjed om at han/hun ikke kunne møte. Og vedkommende svarte heller ikke på henvendelser på telefon. Så til slutt kom butikkdamen ut og måtte beage for noe hun ikke hadde skyld i. Hun sa det beste hun kunne gjøre vår å sørge for at kurset ble forskjøvet èn uke, slik at vi skulle få alle krskvedene vi hadde betalt for Så derfor ville første kurskveld bli neste torsdag til samme tid.

ikke bare var dette kjipt fordi snuppenin endelig hadde anledning til å bli med på rs. S ble det ikke noe av likevel. Men også fordi vi betalte 150 kroner for å komme oss til og fra i dag. Tid og penger vi egentlig ikke har. Ikke for å bruke på tull og ingenting ihvertfall. En annen ting er at vi muligens mister en gang av kurset fordi det blir forflyttet. Det fordi vi skal ut og reise. Så da damen fra butikken hadde snakket seg ferdig til forsamlingen fikk jeg noen ord med henne på tomannshånd.

Jeg forklarte henne situasjonen, og sa fra at jeg ønsket at de ansvarlige dekket dagens utgifter. Og at hvis kurset ble flyttet slik at det vil bli kurs når vi er bortreist, så vil jeg ha tilbakebetalt for den kurskvelden jeg går glipp av. Slike kurs som dette er dyre, det er snakk om flere hundre kroner per kurskveld som varer èn time. Siden vi meldte oss på et kurs som skulle være ferdig før vår ferie mener jeg at det skulle bare mangle at vi ikke får kompensert og tilbakebetalt for at kurset blir forflyttet. Det sa hun seg enig i, og skulle ta det videre.

Nå vet ikke jeg hva sm er skjedd. Hvorfor instruktør ikke møtte. Men på denne tiden, etter alle disse timene, så burde enten det ha blitt meldt fra på forhånd til deltaker at det ikke ble noe kurs. Eller så burde det nå, i løpet av alle timene etter, ha kommet en email, sms eller oppringning fra de ansvarlige med en beklagelse og/eller begrunnelse. Det har det ikke, og nå er klokken snart elleve på kvelden. Er en ansvarsfull og bryr seg om jobben sin, så gir man beskjed. Så akkurat nå stiller jeg meg meget undrende til vår valpekursinstruktør.... hvor seriøs er vedkommende?

Jeg har ingen prolemer med å offentliggjøre at eg synes dette er dårlig. Og jeg har hel ingen problemer med å blogge om og fortelle hvordandette kurset fører seg videre, hvordan det går med kompensasjon, og ellers alt rundt dette.

Håper det bare bli bedre, for disse reisene fram og tilbake er helt forferdelige, og da er det for jævlig at en ikke har noe igjen for det. Og denne uken blir Ariel seks måneder, så n begynner det bli eldig viktig at vi kommer i gang!

I dag da jeg sto opp kjente jeg kulden i hele meg. Jeg tittet ut vinduet, blå himmel og vindstille. Masse snø på bakken, store snedynger rundt omkring etter brøytebilene. Skikkelig vakkert og skikkelig ekkelt. Kaldt.

Det er 23 januar i dag, og nå kommer plutselig vinteren. I går måtte jeg skifte i fra sommerdyne til vinterdyne, og i dag klarte jeg ikke spise frokost halvnaken her hjemme, innendørs. Jeg hoppet rett i daffedressen min og ble trist i tankene fordi jeg begynte tenke på at jeg må ut med hundene flere ganger i løpet av dagen for at skal kunne gjøre fra seg. Så må vi en tur på videosjappa og en tur på matbutikken.

Uff, jeg er ikke klar for dette. Men nå har vi utsatt det lenge nok. Klokken er 19:48 på kvelden. Så da er bare å kle på seg og ta runden. Så er det rett hjem igjen, på sofaen, under vinterdynen, og være der lengst mulig.

Ha en fin kveld alle sammen!

Nå er hun i gang igjen. Jeg vet ikke hvor mange profiler på FB jeg har blokkert tilhørende dette umennesket, men hun dukker stadig opp. Nikki, Fia, Lise-Lotte... jeg vet ikke hvilken profil og navn hun bruker nå for å spane på meg, møkkakjerring. Jeg blir altså forfulgt av denne svenske kvinnen som driver og sender venneforespørsler på FB til mine venner og bekjente. Får hun ikke respons på FB så sender hun sannelig SMS'er... Snakker om et helvete av et kvinnfolk, men det er greit, nå tar folk vare på det hun sender og skriver og sender kopi til meg, så hun ødelegger bare for seg selv.

DU ødelegger bare for deg selv nå Susanne!!

Leste et innlegg i en gruppe der en kvinne spurte om råd og tips ang sin fengslede hund. Selv ble jeg bare trist og irritert av å lese kvinnens innlegg:

Ok, jeg trenger hjelp.
Valpen(5mnd) har blitt burtrent, slik at han kan være i et stort bur i en arbeidsdag alene, og det har frem til etter juleferien gått bra. Begge bikkjene blir luftet og matet og får en kong med godis i, samt radio og lys.
Nå fikk jeg høre fra huseier at han har begynt å hyle/bjeffe som en besatt i fire-fem timer nonstop tils jeg kommer hjem. Den andre hunden min som er voksen, er løs i leiligheten, fordi han ikke ødelegger noe.
Huseier forteller også at det ikke er hver dag at valpen hyler og bjeffer.. Så det er noe med mine vaner som avgjør om han rakner helt eller bare er rolig/sover mens jeg er borte.
Tips/råd?

Nå håper jeg flest mulig svarer hva dere mener, tenker og føler når dere leser dette!!

Tusen takk!!

Det ser ikke ut til at homenet vil levere Internett hos oss i dag. Jeg får ihvertfall ikke logget på hverken Facebook, bloggen eller email. Jeg prøver å ikke bli frustrert av det, for jeg har nok å tenke på for tiden. Hurra for iPhone.

Jeg vet ikke hvor mange av mine venner her på Facebook som leste blogginnlegget mitt her om dagen med overskrift: ForfulgtavenOND heks! De av dere som ikke har lest det håper jeg klikker på linken og leser det nå.

Jeg vet at det er mange som leser i bloggen min bare sånn innimellom og derfor ikke har fått med seg hvor lite lurt det et å skrive i kommentarfeltet under blogglinkene på Facebook. Blogglinkene blir lagt ut offentlig slik at bloggen skal være tilgjengelig for alle. Så når en skriver i kommentarfeltet under blir de også offentlig for alle og lese. Men det er fremdeles bare de som er mine venner på FB som kan skrive i kommentarfeltet.

Problemet er at jeg blir "stalket", altså forfulgt av en svensk kvinne som har vært, eller er ute etter hundene våre. Hun er kjent og avskydd i hundeverdenen. For en tid tilbake siden skrev jeg en del om henne, og i den tro at jeg kanskje var kvitt henne har jeg latt være skrive noe om den saken siste tiden. Men nå er hun tilbake, og etter at noen har vært så uheldig å ha skrevet i kommentarfeltet til blogglinkene jeg har lagt ut, har venner og bekjente blitt kontaktet. Først sender hun venneforespørsel og melding på Facebook. Får hun ikke svar der leter hun opp andre muligheter for å ta kontakt. Hun sender SMS, og finner hun email, så sender hun meldinger der også. Det er ikke sjokkerende om hun sender brev i posten også, det har jeg opplevd etter å ha ignorert henne på internett og mobil.

Så lenge hun driver på, så kommer jeg til å skrive om henne og opplyse hele Norge om hvem hun er. Bloggen blir lest av personer over hele landet. Jeg har bilder av henne jeg kan sende som privat melding på Facebook. Bare å si fra.

Slutter hun å ta kontakt med meg, mine venner og bekjente, så slutter jeg å skrive om henne. Hvis dere blir eller har blitt kontaktet av dette mennesket, kopier og send til meg, alt blir samlet til en eventuell politianmeldelse.

Så vil dere ikke bli plaget av dette mennesket, så ikke kommenter bloggen på Facebookveggen min. Ikke trykk på liker heller. Kommenter heller i bloggen. Der er et kommentarfelt under hvert innlegg der alle kan kommentere, kjente, bekjente og ukjente. Til og med hun "stalkeren" min og Mulla Krekar kan skrive der. Husk at der er bedre å bruke et pseudonym fremfor å være anonym. Men det beste er et fornavn, eller et etternavn, eller evt initialer. Jeg setter veldig pris på at der blir kommentert, og skulle ønske der var flere som vil kommentere. Det er ihvertfall veldig hyggelig med tilbakemeldinger og kommentarer i bloggen.

Tusen takk for at dere leser!!

Tiden flyver og det begynner bli noen år siden jeg begynte å skrive denne bloggen. Det hele begynte da min profil på Gaysir, og mine dagbokinnlegg der gjennom flere år ble slettet. Jeg fant ut at jeg skulle kjøpe meg et eget domene og skrive blogg uten at noen kunne slette innleggene mine og bedrive sensur. Sensur er det nok av, og når jeg har noe jeg vil si så er det jeg selv som skal bestemme hvor grensene skal gå, og om der i det hele tatt skal være noen grenser.

Fra å skrive en offentlig dagbok på forholdsvis anonymt nettsted, til å skrive en personlig blogg på et veldig offentlig sted har vært litt av en overgang på mange måter. Da jeg skrev dagbok var jeg en person hvis opplevelser ble "eksponert" for det fåtallet som brukte det lille nettstedet. I hovedsak var det bare de som kjente meg på det nettstedet som giddet å lese. Vennelisten min der var cirka hundre stk, og de fleste var kun bekjente.

Bloggen min nå ligger tilgjengelig for alle, i tillegg til at jeg har muligheten til å "trykke den i trynet" på folk med å legge den ut på nettsteder og i grupper. Særlig blir Facebook brukt. Der legger jeg ut en offentlig link på siden min hver gang jeg har skrevet et innlegg. Noen ganger kan jeg legge innleggene ut i grupper, såkalte temagrupper. Altså skriver jeg om mops så kan jeg legge ut innlegget i mopsegruppa. Skriver jeg om Drammen, så kan jeg legge ut innlegget i Drammensgruppen. Skriver jeg om nordnorge og stedet der jeg kommer fra, så legger jeg det noen ganger ut i Harstadgruppen. På den måten er det plutselig tusenvis som leser. Men det meste går via sladder. Som når Monica sier til Renate: "herregud, vet du hva han har skrevet nå, det bare måå du lese!"

Det som skjer når en skriver blogg på denne måten er at mennesker som leser enten relaterer seg til det som blir skrevet og synes det er ok, eller så klarer de ikke relatere seg til det og vil av den grunn mislike det som står skrevet. "Normale" oppegående mennesker lar det være med det, enten de liker eller misliker. De er heller konstruktive og kan gi tilbakmeldinger der de legger frem sine meninger både positivt og negativt uten å være ufyselige. De har heller ingen problemer med å stå for sine uttalelser, og trenger derfor ikke gjemme seg som 'anonym'. Anonyme er feige. De smarteste og mest medmenneskelige kan være enige om være uenige. Men veldig mange mennesker tåler ikke være uenige. Og slik begynner det. Har man en leser som er uenig i det en har skrevet i et par tre blogginnlegg, så har man plutselig et nettroll etter seg. En som skal vri og vende på det en skriver, en som velger å misforstå med vilje. Slike nettroll opererer som flokkdyr og er helst anonyme. De er sjelden tøffe nok til å stå for drittslengingen de kommenterer i en blogg.

Det er slik de(t) oppstår "HATERS". Og "HATERS" gonna "HATE".

Jeg skrev et innlegg en gang om hjemmetjenesten på et lokalt sted. Jeg fikk på grunn av det melding fra en ung jente om at jeg alltid hadde vært ute etter familien Robertsen. At jeg flere gang hadde vært etter å "ta dem" med bloggen. Jeg prøver å ikke la meg sjokkere av menneskers meninger og oppfatninger. Men noen ganger gjør jeg likevel det. Hvorfor skulle jeg være "ute etter" noen jeg ikke kjenner? Bare sånn uten videre. Og så en hel familie? Vedkommende som skrev det har jeg aldri sett. Jeg kjenner henne på ingen måte, men hun er da medlem av denne familien som jeg visstnok er "ute etter". Og hvordan et innlegg som handlet om menneskelige feil og svikt i rutiner i hjemmetjenesten, plutselig handlet om vendetta og personlige angrep er helt vannvittig. Men ikke uforståelig. Det er som jeg sier, noen må vri og vende på det du skriver. Velge å misforstå. Ødelegge, slik at færrest mulig faktisk ser det budskapet en prøver og formidle. Og i dette tilfellet ønsket jeg bare å påvirke til at hjemmetjenesten kunne gå over sine rutiner for å bedre dem, og dermed gjøre en bedre jobb for de syke og eldre som er avhengig av hjemmetjenesten.

Jeg kan nevne mange flere slike tilfeller, da jeg har opplevd en hel del av dette etter jeg begynte å blogge for noen år siden. Jeg kan nevne et blogginnlegg som heter JÆVLA HYKLERE!! Det handlet om hviskeleken og folk om baksnakker andre. Den gang var det et kvinnemenneske som ble rasende på meg fordi hun mente at innlegget handlet om henne. Begrunnelsen hennes var at puppene på bildet i innlegget lignet på hennes. Det var mitt mislykkede forsøk på å oppnå flere mannlige lesere, hehehe... Men hun mente da at jeg prøvde å henge henne ut. Javel..

Slikt som dette må man leve med hvis man blogger. Det er ingen vits slutte å blogge, fordi, for disse menneskene er du ikke annet enn bloggen din. De vil aldri omtale deg i annen sammenheng. Om en ikke har skrevet i bloggen på ti år, så vil dem si at "der er han som ditt og datt i bloggen sin". HATERS gonna HATE! De har ikke bedre å ta seg til, de liker å hate, de liker å henge ut andre, de næres på sin ondskap. De er stalkere! Det sier seg selv, siden de ikke greier å la være lese i, og kommentere en blogg og en blogger som de ikke liker.

Les noe dere liker å lese da!! Hahahaha.. skikkelig lure altså!

Men ja sånn er det. Masse dumme folk som leser blogger dem ikke liker bare for å ha noen å slenge dritt til, og om. På den måten har Sophie Elise sikret seg en plass på topp 5 på blogglisten. En god del av leserne hennes består jo av HATERS som skal kritisere silikonpuppene hennes, det blonde håret, neseoperasjonen og restylaneleppene hennes. Hun holdt førsteplassen i flere uker etter at det ble skrevet i kjærestens blogg at jenter ikke bør gå i bikini på stranda hvis en er over 50 kg. Da ble faktisk hun og kjæresten drapstruet av HATERS som ikke tålte spøken. Og SO WHAT om noen mener at jenter over 50 ikke bør gå i bikini på stranda. Er det noen grunn til å true noen, eller eventuelt myrde noen?

Selv har jeg fått anonyme (selvfølgelig) meldinger om at jeg er en dritt, og at jeg ikke har noen venner. Ved et tilfelle var det en som mente jeg skulle vært skutt. Og hvem har ikke manerer og kan ikke oppføre seg sa dere?

Også var det Rene Kleveland. Bloggeren som lurte hele Norge til å tro at hvis en brukte bildet av en giraff som profilbilde på Facebook så ville en bli hacket og risikere at lønnskonto ble ranet og diverse annet. Hahaha.. de er dumme disse HATERS! Jada, så da ble Rene litt kjent, og jenter fra hele landet begynte legge merke til han, og flørte... Så da ble Rene voldstruet av kjærestene til disse flørtete jentene. Mannfolka skulle slå han ned, ødelegge "det stygge trynet" hans. For Rene "måtte ikke tro at han var noe, for da skulle dem vise han hva han er".

Hva er det med dette med å kontakte folk man ikke liker? Hvorfor lese seg opp på meninger og holdninger til folk man ikke liker? Ihvertfall når man har bestemt seg for å ikke like dem uansett. Hva er greia? Må man ha noen å hate? Er det så viktig? Disse menneskene driver og skylder på bloggere som om dem er tvunget til å lese bloggene. Det er jo idiotisk. Hva med å få seg et liv??!!

Og vet dere hva, dere må bare skrive så mye dere vil om hvor dum dere synes hun bloggeren er som satt i rulltrappa i to timer og ventet på at den skulle starte igjen. Jeg tenker hun fikk vist alle andre hvem som virkelig er dumme... hahahaha..

God helg folkens!!