 |
| Ella 1 år - 29.03.13 |
Først måtte jeg bo riktig for å ha en hund, så måtte jeg få snuppen min med på dette, ikke bare ti prosent, men bortimot hundre. Da det var greit så kontaktet jeg oppdrettere som var kjente i hundemiljøet. Jeg brukte ved et par anledninger bekjente av meg som referanse, uten at det var til nytte. Gjennom en barndoms venninne ble jeg satt i kontakt med en oppdretter som jeg holdt litt kontakt med via Facebook, så utfra det jeg har skjønt så fikk Ella komme til snuppen min og meg på grunn av en felles venninne, at jeg holdt kontakt med oppdretter og at oppdretter likte utseende mitt - altså profilbildet mitt på Facebook den gang (som er det samme som jeg bruker på bloggen).
Gleden var stor da vi fikk Ella. Og mange gledet seg med oss før vi fikk Ella. Blant annet en nabo med en mops, hun var tidlig å melde seg til å kunne være "barnevakt" hvis vi skulle trenge det. Men etter at vi fikk Ella har jeg sett henne og mopsen hennes til sammen cirka 20 minutter, og det på over et år. Men akkurat det skjønner jeg godt. Hun som eier nabomopsen er stadig på reise verden rundt i forbindelse med høy utdannelse og jobbing. Og hun har barnevakt for sin lille mye mer enn jeg kunne klart å være fra min Ella.
Men så er det de jeg reagerer kraftig på. Et par som bor noen korte kvarterer fra oss. Et par som gledet seg masse sammen med oss da vi fikk vite at Ella skulle komme til oss. Et par som vi brukte å besøke, og som brukte besøke oss. Et par vi har spist gode middager sammen med, feiret bursdager og høytider, festet med, og hatt det moro sammen med. Noen vi har vært fortrolige med. Den yngste av dem har vi kjent lengst, og vennskapet til henne bare vokste og ble sterkere fra første møte. Hun fikk seg da en kjæreste som jeg fikk raskt kontakt med fordi jeg følte vi hadde mye til felles. Vi var begge litt utenfor "gjengen", digget Madonna, glad i konserter og elsket mopser. Slik ble hun også god venn med snuppen min.
Jeg husker hun fikk vite at jeg elsket mops, og at jeg ønsket meg en selv. Da kjørte hun hjem til oss med vesle gutten sin for å vise han fram. Og da vi skulle få Ella, da gledet hun seg virkelig til å møte henne. Selv tenkte jeg at dette kom til å styrke vennskapet vårt enda mer siden vi var blitt to "alternative" familier med mye til felles. Altså dem lesbene med mopsene (dem har i dag to gutter), og vi homsene med vesle Ella. Kult var det også at en av dem er hundeinstruktør som jeg kunne spørre eller få tips av. Men ting ble ikke helt som i tankene.
På tross av mer og mer til felles så ble det ikke i nærheten av som jeg hadde tenkt. Snuppen min og jeg har invitert til alle mulige slags anledninger, men får bare avslag. Plutselig ble det slik, uten at det har hendt noe mellom noen av oss. Og dem begge er friske og raske og har hver sin bil. Men nå stikker de ikke engang innom når de kjører forbi. Hun som er hundeinstruktør har aldri hilst på Ella, og hundene har aldri hilst på hverandre. Uansett om vi får mer og mer til felles, og at dette var et kjempegodt vennskap som kunne blitt det beste vennskap, så er der ingenting å hente lengre. De tar ingen initiativ til kontakt, og blir dem presset så leter de frem grunner til at vi ikke har hatt kontakt etter at vi fikk Ella. Så de kan si hva de vil etter dette blogginnlegget, men vi inviterte dem sist til Ellas bursdag 29. mars. Vi hadde kakelys, ballonger, parasoller og servietter med mops. Jeg skulle lage en kake for hunder og en for mennesker, og så skulle vi feire. Igjen takket de nei, og har ikke siden det heller tatt kontakt, og det har vi også sluttet med nå.
Men greit - synd for dem, for vi er gode venner for gode venner, og Ella er verdens herligste!!