Kort tid før jeg ble født kjøpte mine foreldre en leilighet i et borettslag, altså rekkehus. Rekkehusene var et godt stykke fra vei og trafikk, vi var mer "midt i skogen". Der var også lekeplass med husker, sandkasse, dumphuske og noen greier til. Altså så var dette borettslaget meget tilrettelagt for barnefamilier, og det var jo supert for oss barna å vokse opp i et slikt miljø mener nå jeg. Der var 31 leiligheter i borettslaget og over halvparten var barnefamilier. Min familie og jeg bodde i leilighet nummer 11. I nummer 13 bodde bestevenninnen min, i nummer 5 bodde fienden min og i nummer 23 bodde sure "Herr Nilssen". Jeg hadde full kontroll på alt og alle da jeg vokste opp. Nabolagets skrekk!
Joda, jeg var ganske vill av meg da jeg var barn. Jeg var høyt og lavt bokstavelig talt. Og med en far som var kriminell sjøkaptein så gjorde ikke det saken bedre.
I nummer 1 bodde det en familie på fire. To foresatte med to adoptivdøtre fra Korea, Ra og Re Kim. Re var to år eldre enn meg, Ra var vel tilsvarende år under meg, ikke helt sikker. Men saken er at jeg ble aldri venner med de to jentene. De hadde stadig gotterier som de delte med andre barn, ikke meg. Barneselskap der jeg aldri ble invitert. Faren deres som var en, i min oppfattelse, en sinna mann, hadde bedt jentene om å holde seg unna meg. Jeg ble av han stemplet som min fars sønn, litt skummel, uberegnelig, kanskje litt rasist. Andre foreldre i nabolaget var ikke slik, ihvertfall ikke så tydelig. Barn var barn liksom.
At Ra og Res foreldre stemplet meg, kjeftet på meg og ba barna holde seg unna meg var vel grunnleggende årsak til at jeg fikk problemer med disse to jentene. Jentene oppførte seg annerledes mot meg, og jeg tenkte ikke på at det var foreldrene sin feil, det var jo barna jeg hadde mest med å gjøre, foreldrene opptrådte jo bare i "kulissene". Jeg ble veldig provosert av jentene og ble sinna på dem. Noen ganger gikk det så langt at jeg kastet stein på dem og ropte stygge ting om utseende deres, siden de var asiatiske. Det er også en ting som barn bare finner på, det har ingenting med rasisme å gjøre. Alt dette hendte før jeg var 8 år, og jeg hadde ingen anelse hva rasisme og fordommer var. Jeg levde der og da, i øyeblikket!
I ettertid da jeg skjønte mer så var det jo jeg som var utsatt for en slags rasisme og fordommer. Av jentenes far. Og det hadde bygd opp fordommer i meg. "Gule" barn var teite, dumme, egoistiske og veldig sutrete. Det var jo slik at jeg la merke til at jentene ville holde meg på avstand, så da klarte jeg jo ikke la være å plage dem. Bare jeg så på dem hadde de en reaksjon, så da kunne jeg ganske enkelt bare gå bort til dem å knipse dem, eller bare lugge litt. Da løp de straks hjem vrælende som skadede kaniner. Etterhvert ble deres frykt for meg så latterlig morsom at jeg gjorde alt for å skremme dem, jeg var til og med hjemme i bestikkskuffen og fant en fruktkniv som jeg truet jentene med. Den gangen husker jeg godt, for da løp de fort. Og ikke lenge etter flyttet de.
Alt dette hendte før jeg fylte 8 år og jeg bar minnet om disse jentene med meg etterhvert som jeg ble eldre. Jeg så dem aldri igjen og jeg fikk aldri vite hvor de var flyttet. Jeg ble heller aldri kjent med flere koreanske eller "gule" barn igjen. Inntrykkene fra barndommen gjorde at jeg hadde stemplet dem som rare og annerledes. Ikke på grunn av hudfargen, men væremåten. Og dermed ble væremåten assosiert med utseende deres. Det hjalp heller ikke at jeg hadde en far som til stadig pratet negativt om utlendinger heller. Men en dag forsvant han også, så da ble det meget mye mindre av den slags. Så helt til jeg ble sånn "passelig" voksen trodde jeg at "gulinger" var annerledes.
Men det var ikke før jeg ble voksen og flyttet til det flerkulturelle samfunnet i Drammen at jeg plutselig ble kjent med masse asiatere og andre fra rundt om i verden. Jeg jobbet på sykehuset og i barnehager og ble kjent med, thailendere, tyrkere, filipinske og italienske og så videre. Altså mange utrolig hyggelige mennesker fra overalt.
En dag var jeg i bursdagsfeiring hos ei jeg jobbet i barnehage sammen med. Hun hadde invitert blant annet ei venninne av utenlandsk opprinnelse, som på den festen ikke gjorde noe ut av seg, hun var helt stille. Kjedelig antok jeg. Tiden gikk etter selskapet, så fikk både snuppen min og jeg venneforespørsel på Facebook fra dette kvinnemennesket. Vi godtok siden vi hadde møtt henne, og siden hun var en god venninne av ei vi anså som ei god venninne. Så slik kom jeg i kontakt med "min første koreaner" på mange mange år.
På Facebook ble hun veldig lagt merke til da hun hele tiden skrev mye rart etterfulgt av masse "hahahahahaha" og "hehehehehehehe". Hun var også veldig til å kommentere på statusene mine når jeg skrev noe om sykdommene mine, nav og ting rundt det. Og ikke minst maste hun mye om å få komme på fest til oss. Og hvorfor ikke tenkte snuppen min og jeg, så inviterte vi henne.
Første festen hun kom til oss på var hun fullstendig klin gærn. Hun hylte og lo og sa masse rart. Hun var full før hun kom, og det ble veldig slitsomt for snuppen min og jeg. Andre venner som var på festen mislikte situasjonen sterkt, og noen sa ifra at de ikke hadde lyst til å komme på fest til oss mer hvis hun koreaneren skulle komme. Men det ble slik at vi etterhvert fikk et ganske godt forhold til dette koreanske kvinnemennesket, så hun kom flere ganger.
For å ikke gjøre historien så veldig lang nå, så hadde vi det mye gøy sammen med Ji-min Bak som hun het. Jeg fortalte henne til og med om Re og Ra Kim fra barndommen min. Hun var også en del innom bloggen min og kommenterte. Hun skrev mye rart der, hun skrev ting som ikke hadde sammenheng med innleggene i det hele tatt. I et innlegg om barnemishandling kunne hun skrive "hahahahaha", og når jeg hadde skrevet at jeg var syk og dårlig kunne hun skrive "ha en fin fin dag". Jeg fikk meldinger fra flere som trodde hun gjorde narr og var stygg mot meg, det gikk så langt at jeg trodde det selv, kontaktet og
tok saken opp med henne. Det som var er at hun er ei "vimseguri", og i bloggen og på Facebook så leser hun ikke hva andre skriver, hun bare skriver det hun har lyst til, i beste mening. Så jeg tenker at det var veldig bra at jeg tok det opp med henne og ikke bare avskrev henne totalt som dum, slem og gærn og slettet henne fra Facebook, slik mange andre gjør. Det å bare slette folk, og avslutte vennskap uten å ta det opp med de det gjelder er for meg sykt latterlig!
Så da fortsatte vi kontakten med Ji-min, mye moro og mye gøy. Helt til den dagen vi var på fest hos henne, og en felles bekjent ødela festavsluttningen med å skrike ut dritt om meg til snuppen min og alle som var der. Vi dro hjem fra festen, og var da slettet på Facebook av han som lagde trøbbelet, han gjorde det da også tydelig at vi var uvenner, og slik endte det med at vi ble "uvenner" med kjæresten hans også.
Så kom dagen da Ji-min skulle ha oss med på ett arrangement som de vi var blitt uvenner med hos henne hadde stelt i stand. Og jeg takket nei og begrunnet det med at det var for dyrt og og andre naturlige grunner. Det ga hun seg ikke på og svarte noe småsarkastisk tilbake at vi burde støtte dette arrangementet fordi de var hennes venner. Da ble jeg hissig og svarte krast tilbake at disse folkene hun ville ha oss til å støtte ikke var våre venner (tvert imot), og det visste hun, og hvorfor i all verden skulle vi støtte dem etter det som skjedde hjemme hos henne??! VIPS, uten å snakke med meg så sendte hun meg en privat melding om at jeg var en respektløs drittsekk, så slettet hun meg fra Facebook. Jeg vet ikke hva hun ble så sinna for, jeg hadde ikke skjelt henne ut eller gjort noe som gikk på hennes person, så da ringte jeg henne. Hun nektet å svare meg, men etter noen timer sendte snuppen min en melding om at vi måtte snakke om dette etterhvert, så hun skulle da ta kontakt med meg
en dag.
Dager, uker og måneder er gått.... aldri sett henne igjen, ikke hørt et ord... er det bare meg, eller er koreanere rare??
