Jeg fikk helt vondt i meg tidligere i dag da jeg dro opp denne brosjyren fra Bufetat opp av postkassen min.
En brosjyre for å finne fosterforeldre til barn som er fratatt sine ordentlige foreldre, fratatt sine hjem, sitt nabolag, sin barnehage og skole, sine venner og familie. Fratatt den ekte kjærligheten som der var.
Og i brosjyren loves det en arbeidsgodtgjørelse for å la et barn bo hos seg. Minimum 7800 kr pr mnd, og maksimum 46 288 kr pr mnd. I tillegg er det en skattefri utgiftsdekning pr barn på 5025 til 7405 kr pr måned.
"Det gis grundig opplæring, fortløpende oppfølging, kurs og veiledning".
Dette kan jo friste enhver jævel til å komme ut av hiet sitt for å "ta vare på et barn".
Og joda, jeg ser faktisk at det kan være en kjempefin løsning for foreldreløse uten familie eller slekt, eller barn i ekstreme situasjoner til å ihvertfall få en liten mulighet til å få et trygt hjem.
Men det jeg undrer meg stort over er hvordan det kan være lovlig å gå inn i andres hjem, rive opp familier, ødelegge hjerter og sjeler, og hente barn fra sine foreldre og søsken, deres hjem på grunn av påstander??!! På grunn av hevngjerrighet og sjalusi?! På grunn av behovet for å vise makt?! Maktsykdom!!
For det er det som faktisk er tilfelle i landet her. Slik har det vært i mange mange år. Jeg vet. For fra jeg var liten gutt, og enda i dag ser jeg hvordan barnevernet i Norge opererer.
Det kan starte med at en ung mor står og prater med "feil person" på et fortau. En hun gikk på skole med flere år før hun ble gravid og fikk barn. Hun ønsket ikke være overlegen og gå forbi personen på gata. Hun ville ikke være en kald kynisk person som ikke brydde seg. Hun visste at han hadde sklidd litt ut, hun hadde hørt ordet narkotika nevnt. Men likevel tok hun seg tre minutter til å si hei, gi litt oppmerksomhet og å vise at enkelte mennesker bryr seg.
Dette var det noen som så, og sendte da melding til barnevernet. Så blir man kontaktet og må i møter og forklare seg. En får uanmeldte hjemmebesøk i tide og utide fra tidlig om morgenen til sent på kveld. Alt fra et besøk i uken til seks ganger om dagen. Ord blir vridd på. Ting som blir sagt blir formulert annerledes i saksrapporter. Prøver man å få rettet på det er en plutselig en løgner.
Og med sakens begynnelse der en ble observert med en narkoman, til en selv plutselig er stemplet løgner og narkoman er veien kort. Livet blir snudd opp ned, en blir stresset, får angst og depresjoner, går til lege og får medisiner. Barnet blir urolig av alt som skjer. En har et svakt nettverk og kan ikke motstå barnevernets vrede. Plutselig har man tatt en overdose, eller drukket seg full og havnet i en bilulykke. Barnet er hos besteforeldre som sitter barnevakt, trygg. Men plutselig kan barnevernet bevise ustabilitet hos forelder, barnet blir hentet, og ender opp hos fosterforeldre som blir betalt.
Klarer en ikke knekke en forelder kan en simpelthen ta barna ut av hjemmet med argumenter som at foreldre "skjærte for tykke brødskiver", eller "liten fysisk kontakt mellom barn/forelder". Foreldra kjemper i et halvt år for å få barna sine tilbake, og endelig er det gjenforening. Men hva har barnevernet og systemet gjort med barna i mellomtiden? Det tar ikke lang tid å bryte ned et barn, men hvor lang tid tar det å bygge opp et barn? Så tilbake sitter foreldrene med barn med problemer. De søker da råd, veiledning og hjelp hos barnevernet som igjen fratar foreldrene barna. Barna blir fratatt foreldrene nok en gang. Og etter å ha blitt ødelagt av systemet skal de ødelegges enda mer. Barnehjem, ungdomshjem, beredskapshjem, fosterhjem. Møte mennesker som ikke forstår, for uansett hvor mye utdannelse, kurs, oppfølging og veiledning så kan de ikke sette seg inn i den enkeltes situasjon. Tanker, følelser, selvtillit, - bare det å tilpasse seg er ofte en evne som blir helt ødelagt. Og kjærligheten er aldri den samme!
Som barn ble jeg kjent som en villstyring. Fantasifull og energisk. Jeg var høyt og lavt, hadde nedsatt hørsel og et enormt behov for å bli sett og hørt. Faren min var alkoholiker og mine foreldre ble skilt. Min mamma og jeg måtte i en periode bo hos min mormor til vi var trygge fra min far og hans truende destruktive og voldelige atferd. Mitt barndoms hjem forsvant på tvangsauksjon, og min mor måtte jobbe hardt for at vi skulle få et nytt hjem. Hun hadde i en periode tre jobber, og jobbet fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Hun fikk ingen hjelp, støtte eller noen form for avlastning hos barnevernet. Ingen barnepassere, ingen støttekontakt, ikke avlastningshjem, ikke noen råd eller veiledning. Jeg nærmet meg tenårene, og mamma greide få oss et nytt hjem. Hun jobbet, en snill mamma, ikke voldelig, ingen rus. Utenom jobb var hun sjelden borte. Mamma strikket votter og gensere og bakte brød. I tenårene fikk jeg problemer med en onkel. Han slo meg, flathand og knyttneve. Flere ganger gjennom tenårene mine. I mitt hjem, han kom inn på rommet mitt, eller ned i kjellerstuen, og så bare BANG! En gang dro han meg etter håret opp en bakke. Ved et par anledninger meldte jeg fra til barnevernet, og fra da, det eneste dem ønsket var å sende meg på kollektiv langt hjemmefra. De skulle ta fra meg skole, familie, hjem, venner.. de skulle straffe meg for å allerede ha det vondt og føle meg utrygg i mitt eget hjem. Og de meldte heller ikke saken til politiet. Så da jeg selv anmeldte min onkel til politiet så ble saken henlagt, noe den ikke skulle blitt da min onkel hadde vært voldelig mot meg mange ganger gjennom flere år. Så istedet for en samtale med involverte parter, informere politiet og nekte onkelen min å oppsøke meg, så skulle jeg sendes bort å ødelegges mer med å miste hele mitt liv. Er det barnevern?
En venninne ble gravid med barn nummer to når hennes førstefødte var blitt myndig. Så i tråd med at hennes førstefødte var blitt voksen og at hun ikke hadde ansvar for noe barn lengre så levde hun litt utagerende en periode. Festet, var en del på byen, hadde ubeskyttet sex med en som ikke ville ha barn. Og da greide hun å bli gravid igjen. En samtale til barnevernet var nok, og barnevernet kom for å hente den nyfødte straks hun var født. Min venninne nektet og ble vrang. Hun fikk da muligheten til å flytte til et kollektiv med sin datter. Et slags mødrehjem. Der skulle dem bo "så og så" lenge. Der skulle ikke være alkohol eller menn i bildet. Det var ikke noe problem for venninnen min (forstå meg riktig), og hun bodde der så lenge det var avtalt. Noen dager før hun og barnet skulle flytte fra hjemmet begynte hun å pakke for å flytte. Det var galt, for da dagen kom fikk hun ikke barnet sitt. Hun måtte flytte og barnevernet reiste avgårde med barnet hennes som nå bor i fosterhjem. Hun kjemper ennå for den lille jenta hun fødte.
En annen venninne bodde et år på ungdomshjem. Da hun ble voksen og gravid og etter hun fødte barnet kom barnevernet på sykehuset straks etter fødsel. For å ta barnet. Heldigvis hadde hun et så sterkt nettverk at barnevernet ikke fikk med seg ungen.
Min stemor tok seg alene av sitt barnebarn i et par år til hun ble stemplet "for gammel" til å ha barnet. Barnevernet hentet guttungen og satte han i fosterhjem. Etter det fikk hun ikke se barnet på to-tre år før barnets mor etter kamp fikk ungen ut av fosterhjem.
Jeg vet om barn og ungdom som er blitt hentet på skole, hentet hos barnevakt, hentet hos familie og foreldre. Totalt uten forvarsel har barnevern stilt opp med og uten politi og tatt barn med makt fra livene sine og alt de følte var trygt. Og det på grunn av grunner jeg ikke kan svelge. I de fleste tilfeller er det pga maktsyke personer i barnevernet. Ondskapsfulle "gamle" tanter som tydeligvis har store problemer med seg selv. Vrir og vender på sannheten og ødelegger familier fordi de selv ikke har kjærlighet i livet sitt.
Mine to nevøer havnet i fosterhjem etter min søster var i ulykke. Hun forsøkte å få avlastning som hjelp fra barnevernet fordi hun selv var så svak i den tiden. Hun fikk ikke innvilget avlastningsfamilie, og støttekontakter ble aldri vurdert. Brødrene ble sendt til hver sin by, til hver sin familie. Den eldste til en familie som hadde to biologiske barn fra før. De andre barna fikk flotte klær til kvalitetspriser. Han fikk kvantitet. De sendte ikke ut takkekort til familien hans etter konfirmasjonen hans engang. Yngstemann havnet hos et ektepar som skilte seg etter han kom i bildet. Hun var utro og flyttet. Han jobber for NAV og har ordnet seg postordrebrud fra Thailand. Gutten havnet hos fosterfaren. Denne fosterfaren har også tatt med seg min nevø som "glansbildesak" for barnevernet og fosterfamilierordningen. De har stått fram i aviser der min nevø skryter av ordningen og forteller om tiden før, hvor fælt han hadde det, og konkrete hendelser som aldri har hendt. Han var tre år da han havnet i fosterhjem, og i dag ødelagt for det som er sannheten!!
Så mitt poeng. Hvorfor i helvete skal vi ha et system og en ordning som prioriterer å ta barn fra sine hjem, fra sine foreldre, sin familie? Knuse hjerter og sjeler? Hvorfor skal ikke familien prioriteres? Hvorfor tilbys ikke veiledning og oppfølging i første omgang til familien??
Og alle disse pengene på inntil over 50 000 kr for å ta seg av andres barn. Eller "ta seg av, og ta seg av".. Altså inntil over 50 000 kr for å la et fremmed barn bo under sitt tak, gjøre oppgaver, og så legge seg for kvelden med arr for store til å lege...?
Kan dere fatte??
Joda, der finnes saker der barnevernet har hjulpet. Men i de fleste tilfellene er det snakk om såkalte "glansbildesaker" som min nevø. En plantet historie som han har blitt fortalt at det er han selv som husker. Hjernevasking!!
Fuck barnevernet og systemet vi har i Norge som kalles barnevern. Og fuck brosjyrer i postkassen med tilbud om å motta over 50 000 for stjålne barn!!!
