Kjeften ble mitt våpen!

I går ble jeg kontaktet av en tante som jeg føler bare kjenner meg dårligere og dårligere. Hun var en av mine nærmeste i barndommen, hun var alltid snill med meg når jeg vokste opp. Mange gode minner. Hun var alltid ærlig og pålitelig, hun passet på meg. En jeg alltid har hatt respekt for. Mye fordi jeg trodde hun så meg. Virkelig så meg. Jeg var sikker på hun visste hva jeg står for, hvordan jeg fungerer, hvem jeg er. Men..

Jeg hadde skrevet et blogginnlegg om vold og overgrep, og hva det kan medføre for et menneske som er blitt utsatt. Jeg skrev at jeg selv har vært utsatt for vold og overgrep. Jeg skrev blant annet at jeg hadde blitt overfalt av ranere, forsøkt voldtatt, at jeg hadde en far med alkoholproblem og en onkel som ikke var snill med meg. Hun hengte seg opp i den ene siste setningen om onkel, hennes bror, og så tok hun kontakt.

Hun mente at jeg burde legge fra meg det "vræælet" som hadde skjedd for så mange mange år siden. Videre var slike hendelser selvforskyldt fordi jeg alltid hadde vært stor i kjeften, og jeg hadde vært voldelig selv. Og jeg var full av hat jeg burde kvitte meg med.

Selve poenget, med hva jeg skrev ble ikke mottatt virket det som, det hadde ikke gått inn, for poenget var at mennesker som blir utsatt for vold og overgrep gjennom hele livet sitt kommer kanskje aldri over det. En behøver ikke ha opplevd flere episoder, en engangshendelse er nok. Jeg nevner igjen: angstproblemer, depresjoner og PTSD. Den som tror at en bare kan legge fra seg slikt, jeg skal ikke si mer..

Poenget var også at jeg ville dele hva jeg har opplevd og gått igjennom i mitt liv. For det er hva som har skjedd fra jeg var født, til nå, som gjør meg til den jeg er i dag. Dette var da et av omtrent 1500 innlegg. Det er mer med meg enn et eneste innlegg!!

En annen grunn til innlegget var at jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder dette temaet. Og at kanskje noen som leser skjønner at hvis de trenger noen å snakke med om vold og overgrep, så er jeg her. Det er ikke alltid så lett å finne noen å snakke med. Det vet jeg alt om!

Videre samtykker jeg i at jeg var, og enda er, stor i kjeften, men i min oppvekst var det eneste måten jeg kunne forsvare meg på. Jeg var liten og tynn. Kunne ikke slåss, hadde ikke muskler, bare følte meg utenfor - og når noen sa stygge ting til meg, slo meg og andre ting man ikke skal gjøre, så eksploderte jeg og brukte kjeften min. So what??!! Jeg hadde ingen som sto opp for meg. Skjedde det noe og jeg sa det til min mamma, da svarte hun at jeg måtte gjort noe først, for ingen gjorde slik mot meg uten grunn. Sa jeg noe til min bestefar så fikk jeg beskjed om å bare snu det andre kinnet til. Og min pappa, sa jeg noe til han så fikk jeg beskjed om å ta igjen. Javel, lille meg. Uansett råd, så ble det bare verre. Så sånn var det. Det beste våpenet jeg hadde var kjeften min, og tro meg jeg jeg lærte meg å sloss med den. Når motstanderen skjønte at jeg var 'gal' nok til å utføre det jeg sa, vant jeg ofte slosskampen.  "Slår du meg en gang til så anmelder jeg deg", en lærer fort at det sjelden funker.. "Dra deg til helvete unna, slår du meg en gang til nå så setter jeg fyr på huset deres!" Det å bli en rebell ble min redning.

Og at jeg selv er voldelig, hmm.. Nei!! Jeg regner det ikke for å være voldelig å 'klinke' til noen som sjikanerer deg og mobber deg, plager deg og de du har rundt deg. Nei, jeg kaller det for å sette foten ned å vise at dette finner jeg meg ikke i!! Jeg kaller det for å eksplodere fordi nok er nok, og alle har en grense!! Jeg kaller det for å si ligg unna meg!!

Jeg har gitt et par stykker en klask over kjeften, og da mener jeg et par stykker, og da har det heller ikke gått dithen at en snakker om vold! Det er mer som 'pass munnen din'. Jeg har aldri vært en person som har tydd til vold for å vise makt, eller for å få utløp for min aggresjon. Min onkel slo meg med knyttneve som om det var helt naturlig. Det er ikke meg, og det blir aldri naturlig for meg.

Og bare for å nevne det, første gangen jeg var hos politiet for å anmelde min onkel så ble jeg henvist til barnevernet, de reagerte med å skulle sende meg på ungdomshjem, som om det var jeg som hadde gjort noe galt, enda et overgrep føler jeg..