Det er det jeg ser. Selvsagt er det noe i alle forhold, en diskusjon må man tåle. En krangel under hver nymåne må til. Aller viktigst er jo uansett kjærligheten!
Da snuppen og jeg fikk invitasjonen til dette bryllupet svarte vi med en gang. Gode venner prioriterer man, og selvsagt vil man være tilstede på deres store dag.
Da dagen begynte å nærme seg begynte det å skje mer og mer uforutsette ting i livet vårt. Så kjedelige og irriterende ting at tennene mine bare hoppet ut av munnen min. Bokstavelig talt. Dere som har lest og fulgt med i bloggen min her vet at her har skjedd en del. Også har vi det jeg ikke har skrevet om her i tillegg. Så det har kostet oss en del, også økonomisk.
Så mot vår vilje fant vi det mest fornuftig å droppe bryllupet. Ikke følte vi at vi hadde de riktige klærne. Ikke fikk vi ordnet den gave vi hadde planlagt, og så kommer det transport og uforutsette ting i tillegg pluss barnevakt. Vi fant ut at vi rett og slett ikke hadde råd. Så vi meldte avbud.
Så skadet vesle Ariel øyet sitt, og vi må ut med flere tusen der. Så da var det bare å la snuppen jobbe istedet for å dra i bryllup. Så får han tjent inn litt ekstra til vår lille familie. Så fikk jeg dra i bryllupet. Litt urettferdig mot snuppen, men av oss er han den eneste som kan tjene noen kroner ekstra. Og at jeg skulle sitte hjemme alene ble bare for dumt, det gjør jeg jo mesteparten av tiden ellers.
Vi fikk ordnet et gavekort og jeg skrev og fremførte en tale rett fra lever og hjerte til dem i bryllupet. Det fikk bli vår gave, en gave som forhåpentligvis ble litt 'surprising' og satt pris på. En penge i en konvulutt alene blir fort glemt selv om den blir brukt som en del av fantastisk bryllupsreise.
Av over 80 stykker så kjente jeg bare et par stykker utenom brudeparet. Så med dette fikk jeg bekjempet en mild angst jeg alltid har hatt. Store fremmede forsamlinger har aldri vært min greie, og dette var min første tale noensinne. Jeg har skrevet taler som jeg har latt andre fremføre. Men jeg har aldri holdt tale selv. Etter talen var det straks mye enklere å komme i kontakt med folk. Overraskende mange kom til meg etterpå og tok meg i hånden eller ga meg en klem og uttrykte at de likte talen og syntes jeg var tøff.
Det var veldig hyggelig.
Befriende.
Og jeg har fremdeles baller, dem har ikke krympet et mikrogram.. så fikk jeg sagt det også 😉