Gjensyn med barna, godjentene mine!

Det var utrolig deilig å se jentene igjen. Vi savner dem alltid så mye når vi er borte, og ekstra mye denne gangen fordi det er veldig lenge siden vi har vært borte fra dem, og dette var vel også første gangen for minstejenta at vi har vært borte mer enn et døgn.

Ferien i Marokko var alle tiders og mer enn vellykket, det skal dere få lese mer om i et fremtidig innlegg. Med det sagt så sier det vel seg selv at vi klarte å la være å tenke på jentene hele tiden, legge fra oss savnet og nyte ferien vår. Men fra da vi forlot hotellet i Agadir i Marokko og til vi fikk jentene hjem i dag morges var dem stort sett det eneste vi tenkte på. Det var veldig rart å komme hjem etter så mange timers reise, og ikke møte jentene hjemme, eller at vi ikke skulle hente dem straks, eller at de kom hjem rett etter oss. Det er første gangen vi kommer hjem fra ferie, og vi ikke får jentene hjem med en gang. Men vanligvis bruker vi ikke komme hjem klokken halv tre på natten heller.

Klokken ni i morges kom "tante" Stine med dem. Vi møtte dem utenfor. Ariel kom rett til oss og var så glad, så glad, så glad. Ella løp rett forbi oss og inn leiligheten. Hun kom like snart ut igjen, hun skulle visst bare sjekke at alt var som det skulle være. Ja gleden var stor, det er helt sikkert. Enda bedre var det å kunne "lese" dem, og se på dem at de har hatt det bra. Ordentlig bra. Har hele tiden hatt kontakt med "tante" Stine og hun har vært flink å sende bilder. Alle bildene i innlegget her er fra uken vi har vært bortreist. Men det er noe annet å se hundene i øynene, og lese kroppsspråket som jeg har lært meg så godt å kjenne. Dem forteller meg alt!

Dette siste bildet er det nyeste som er knipset av Ella (bakerst) og Ariel (foran). Det er rett før tante Stine kjørte dem hjem etter en uke hos henne.