Jeg husker ikke eksakt dato, men for ikke så lenge siden skrev jeg en status på Facebook at jeg har en venninne som lager slike fantastiske kaker at jeg kunne få lyst til å gifte meg bare for å få slik en fantastisk vakker kake.
Jeg husker ikke her og nå hvor mange år det er siden jeg møtte Marianne første gang. Hvis jeg resonnerer meg frem (eller tilbake) så husker jeg det, men siden det ikke er relevant i forhold til dette blogginnlegget så gidder jeg faktisk ikke tenke mer på det.
Det som var, det var at jeg gikk på et kurs på Opus i Harstad, "Helseassistent". Og for å få godkjent kurset måtte jeg ut i praksis i en måned på en institusjon innen helsevesenet, under oppfølgning av en veileder. Jeg og en annen "kar" skulle til samme sykehjem, og da ble vi introdusert for hjelpepleier Tove og hjelpepleier Marianne. Tove skulle være min veileder, og Marianne skulle være han andre "duden" sin veileder.
Det var ikke lett å bli "kastet" inn i en jobb som pleier. Der var mange ulike skjebner både som beboere på sykehjemmet, og som ansatte der. Som ny og uerfaren var det ikke alltid like lett å vite hvor en står i forhold til de menneskene vi var der for, men også de ansatte. Hvem kunne man høre på, hvem kunne man forholde seg til? Noen ganger kunne det bli krøll på linjen, og det blir feil. Men sånn er det å være menneske.
Jeg gjorde uansett mitt beste, og da måneden var over fikk jeg bestått kurs og en kjempefin referanse fra min veileder. Så da fortsatte jeg å jobbe på sykehjemmet på samme avdeling som Marianne. Jeg var der den våren, og sommeren. Helt til skolene startet etter sommerferien. Jeg husker Marianne som ei flott jente. Pen blondine (ekte?) med flotte hvite tenner. Jeg husker tennene hennes veldig godt fordi hun var alltid blid, med et alltid vinnende smil. Sprudlebærte!
Jeg gjorde uansett mitt beste, og da måneden var over fikk jeg bestått kurs og en kjempefin referanse fra min veileder. Så da fortsatte jeg å jobbe på sykehjemmet på samme avdeling som Marianne. Jeg var der den våren, og sommeren. Helt til skolene startet etter sommerferien. Jeg husker Marianne som ei flott jente. Pen blondine (ekte?) med flotte hvite tenner. Jeg husker tennene hennes veldig godt fordi hun var alltid blid, med et alltid vinnende smil. Sprudlebærte!
Dagen etter jeg sluttet på sykehjemmet begynte jeg på videregående, Hotell og næringsmiddelfag, og deretter gikk jeg kokkelinja.
Årene gikk og jeg så aldri Marianne mer. Plutselig en dag, etter noen år på Facebook fant vi hverandre igjen, og det viste seg at vi begge har en lidenskap for mat. Jeg elsker å lage eksotiske retter med grønnsaker, frukter og kryddersauser. Mariannes lidenskap er å bake, da særlig kaker for å pynte og dekorere dem.
Årene gikk og jeg så aldri Marianne mer. Plutselig en dag, etter noen år på Facebook fant vi hverandre igjen, og det viste seg at vi begge har en lidenskap for mat. Jeg elsker å lage eksotiske retter med grønnsaker, frukter og kryddersauser. Mariannes lidenskap er å bake, da særlig kaker for å pynte og dekorere dem.
Siden den gang har det ene mesterverket etter det andre blitt lagt ut på Facebook, og jeg innrømmer at jeg er veldig fascinert av kakene til Marianne. Det er kaker i alle varianter til alle mulige slags anledninger. Kall det mesterverk, kall det kunstverk, jeg har flere ganger tenkt at jeg ikke hadde turt å åpne en slik kake å spise av dem. Det er jo nesten syndig å ødelegge noe så vakkert!
Men blir de ikke spist, så blir de ødelagte ansett. Da er det jo morsomt å ha et kamera som tar gode bilder. Slik kan en jo bevare disse flotte kunstverkene.
For de av dere som er enig med meg i at dette virkelig er flott, så har Marianne laget en egen side på Facebook der hun legger ut kaker og annet som hun styrer med på sitt kjøkken. Siden heter "Cakes by Marianne" og hvis dere klikker på linken under så kommer dere direkte til siden hennes.
Dette kan du virkelig Marianne, I love it, stå på!!! ♥