Første gang jeg hørte musikk av Tony Carey var hos søsteren min da hun bodde i Grønnbakkan på sørsiden av sentrum i Harstad. Jeg var 16 år, søsteren hadde fått sin førstefødte som da var blitt cirka året. Jeg kom på besøk, guttungen sov og Tony Careys første Planet P Project sto på full guffe. Det var skikkelig digg, og jeg sa det til søster, så da første platen var over så satte hun på den andre av Project-albumene, "Pink World". Jeg digget disse albumene og var snar med å skaffe meg dem og noen av Tony Careys soloalbum, blant annet "Some Tough City" som også var en klar favoritt!
Antony Laurence "Tony" Carey (født 16.10.53 i Turlock, California) er en alle tiders keyboardist som slo igjennom da han i 2 år var medlem av hardrockbandet "Rainbow" på midten av 70-tallet. Sammen med Ritchie Blackmore, Ronnie James Dio, Cozy Powell og Jimmy Bain ble albumet "Rising" til. Albumet havnet som nummer 23 i Sverige, 53 i England og som nummer 48 på den Amerikanske Billboardlisten. Bain ble byttet ut med Mark Clarke og Rainbow ga ut livealbumet "On Stage" som gjorde det enda bedre og havnet som nummer 65 på den Amerikanske Billboardlisten, nummer 17 i Nederland, 25 i Sverige 15 i Østerrike og nummer 7 i England. Etter dette ønsket Mr. Blackmore en endring i musikkstilen og Carey ble byttet ut med David Stone.
Etter tiden i Rainbow fortsatte Mr. Carey som soloartist, samtidig som han samarbeidet med andre artister i forskjellige prosjekter. Et av de mest profilerte prosjektene var Planet P Project, et progressiv rock-band som først ga ut to album henoldsvis "Planet P Project" i 1983 og "Pink World" i 1984.
Tony Carey har samarbeidet med mange sterke artister som David Knopfler (Dire Straits), Anne Haigis, Eric Burdon, DJ Shah, Jennifer Rush og Joe Cocker med flere. Carey har også gitt ut flere titalls album som soloartist, jeg kan nevne blant annet "Some Tough City" (1984), "Blue Highway" (1985), "Bedtime Story" (1987), For You (1989), "Storyville" (1990) og Cold War Kids (1994).
I senere tid har Mr. Carey gitt ut tre "Planet P Project"-album til. I 2005 kom albumet "1931", i 2008 kom "Levittown" og i 2009 kom "Out in the Rain". Disse tre kalles også "Go Out Dancing Part 1, 2 & 3".
24. Oktober 2012 holdt Tony Carey en liten konsert i Drammen, og en tid før begynte jeg å etterlyse noen å dra sammen med. På intimkonserter på puber synes jeg det er best å ha følge. Jeg synes det er kjedelig å sitte ved et bord alene mens det sitter flere sammen rundt de andre bordene og koser seg og deler opplevelsen. Men i Drammen kjenner jeg tydeligvis ingen som kjenner til Tony Carey, Planet P Project eller Rainbow. Og det er merkelig da det heter seg at konserten faktisk ble utsolgt. Kanskje det bare er meg.. Jeg dro ikke, og angret veldig på det.
Tony Carey har tydeligvis mye mer fans i Harstad enn i Drammen.
For kort tid siden oppdaget jeg rent tilfeldig at Mr. Carey skulle ha ny konsert i Drammen lørdag 06.04.13. På tross av at jeg fremdeles ikke fant noen som ville være med så kjøpte jeg meg billett denne gangen og dro på konsert på Buddy. Det ble altså min første Buddy-tur, og da for å oppleve selveste Tony 'Planet P Project' Carey med band.
Så 22:30 på en lørdags kveld satt jeg alene på Buddy og skulle høre på et av mine tenårs idoler. Mannen som kom på scenen kjente jeg først ikke igjen, men jeg kjente igjen stemmen, den var like god. Det hele begynte bra og fortsatte bra, og et middelaldrene par ved bordet ved siden av meg ble noe overstadig beruset og dro. Da satte jeg meg ved det bordet, og hadde på en måte den beste plassen i et lokale som ikke egner seg for konserter med unntak av at de faktisk har en scene og utstyr. Lokalet er kronglete og det er en metertykk søyle midt i rommet. Heldigvis fikk jeg rappet bordet som var rett foran søylen, så da satt jeg mellom scenen og søylen og nøt musikk i to og en halv time. Hadde jeg havnet bak søylen hadde det vært fucked up!
Etterhvert kom et par i førtiårene og satte seg ved bordet mitt. Ved unntak av kvinnen i paret så hadde jeg en perfekt kveld på Buddy. Dama var så ufin at jeg hadde lyst til å klappe til henne, men det er jo typisk meg å møte på noe slikt når jeg er alene på byen. Uansett, Mr. Carey og bandet hans spilte i over 2,5 timer og tiden gikk altfor fort. Det føltes bare som om jeg hadde sittet der halvparten av tiden da det plutselig var over.
Ikke bare spilte bandet Careys låter. De spilte også låter laget som soloprosjekter av bandets medlemmer i tillegg til noen coverlåter av andre kjente artister. Veldig bra var låten "Outta my face" av bassisten Jan E. Holberg og bandets versjon av Rolling Stones "Satisfaction". Den eneste kjente Planet P-låten som ble spilt var "Why me?" fra det første albumet. Ellers var det mye bra av Carey, jeg kan nevne "Blue Highway", "Jamie", "Cold War Kids", "For You" og kveldens favoritt "Fine Fine Day".
Konserten ga jeg 4 av 6 poeng. Der skulle vært mer av Planet P Project. Den eneste Project-låten som ble spilt (Why me?) ble det gjort en nyere versjon av, og den egne stilen til Project var helt borte. Noen ulyder en sjelden gang trakk også ned. Ellers var der en dyktig trommis med navn Per Ole "Irish" Iversen og supersexy og megadyktige "Jostein "Sarge" Svarstad som tok helt pusten fra publikum med sin el-gitar-solo!
Ved avslutningen fortalte Mr. Tony Carey himself at han kommer tilbake i juni i år. Da i forbindelse med utgivelsen av bassisten Jan E Holbergs album "At Your Service". Kanskje hvis vi er heldige får vi høre litt fra det sjette Planet P Project-albumet også. Det kommer ut i juni og skal hete "SteeltowN". Med en spøkefull tone opplyste Mr Carey at gjesteartister vil være Elton John, Bruce Springsteen og Justin Timberlake (hahaha). Noen kjente gjesteartister blir det, så her er masse å glede seg til!!
Bilder av Bunny Trash.