En sjelden natt sover jeg faktisk godt, eller det føles som om at jeg har sovet godt, men om det er tilfelle er en annen sak..
Sist natt til søndag holdt jeg på å kveles et par ganger i løpet av natten. Bokstavelig talt. Jeg våknet helt brått, prøvde å roe meg og få til å puste, eller prøvde og mislyktes og hoppet rundt i vill panikk. Etter litt kunne jeg se se livet mitt og alt som har hendt i livet som "flimmer" i hodet mitt. Som en film på hurtigspoling. I løpet av et tidendedels sekund hadde jeg rukket å tenke på og se bilder i hodet mitt av alle mine nærmeste og meg selv i situasjoner sammen med dem.
Mamma og meg på ferie alene i Oslo, vi går langs Karl Johan tidlig på kvelden og ser på livet, vi besøker familie, slekt og venner i områdene rundt, vi er på Sesam stasjon. Plutselig er jeg i Harstad hvor jeg vokste opp, da mamma kjøpte hamster til meg da jeg var 8 år, og senere da hun kjøpte Madonnas Sex-bok til meg da jeg var 15, og deretter er jeg plutselig i barndomshjemmet mitt i Solstien, jeg sitter i sofaen og koser med Pus, min første katt. Svosj, så er jeg på Verket i Hurum og møter snuppen min Jan for første gang, og så er han og jeg på Kreta og koser oss, deretter ved Cleopatra-borgen i Tyrkia, i Colosseum i Italia, på Madonna-konserter i Nederland, på Sunny Beach i Bulgaria, på Gay guest-house i Danmark, hos ei venninne i Spania, og vi ser på hvite tigere og rir på kamel i Afrika. Vips så er jeg i Drammen en vakker sommerdag og vi får vesle Ella, mopsejenta vår. Så sitter jeg på sykehuset i Harstad å får se min førstefødte nevø for første gang. Deretter er snuppen og jeg i bryllupet til Liss i de vakreste omgivelser på Kveøy før jeg plutselig går på "skyene" på toppen av Bjarkøy. Så er jeg tilbake i Drammen igjen og går tur langs elvebredden sammen med snuppen min og Ella. Og slik "flasher" det i hodet, i 350 km.t eller noe, og det er utrolige glimt jeg har fått se og har blitt "minnet" på om.
Det er følelsesmessig intenst med minner om familie og venner de sekundene før det hele blir en ubeskrivelig stor smerte av redsel og panikk når jeg da skjønner at jeg er faktisk er på vei til å dø. "Er det nå det skjer?" Den ene gangen greier jeg som sagt å roe meg ned å konsentrere meg om å få inn og ut luft, den neste gangen står jeg og hopper i senga, har null kontroll, svetter og håper jeg kan dø på sekundet kun for å slippe å bli torturert i flere sekunder. Hvert sekund er som en egen evighet, og hver evighet er som en tid en kunne klart seg uten. Et fengsel, et torturkammer der en får se alt som har skjedd før som et forvarsel på at nå er det slutt. Dette er det siste du får oppleve! Nå er det stopp!! Når dette skjer flere ganger i løpet av en natt så er det ikke rart at en har både angst og nerver dagen derpå og at humøret ikke er det beste.
Hver natt har jeg cirka 70 pustestopp i timen, da våkner jeg mange ganger, men jeg registrerer ikke alle gangene selv fordi jeg er så trøtt og lite uthvilt at jeg sovner igjen. I natt våknet jeg hver halvtime. Jeg hadde så utrolig angst for å gå igjennom hva jeg gikk gjennom natta før. Angsten slipper heller ikke tak selv om jeg har gått opplevd dette mange ganger.
På formiddagene sitter jeg alene. Snuppen er på jobb. Jeg har heldigvis vesle Ella. Jeg kan jo ikke dra ut å farte alene. Jeg er sjelden og aldri uthvilt og kan ikke ta buss og tog over distanser, eller gå til byen bli der en liten stund alene, sovner jeg av så kan jeg lett havne i trøbbel. På flere måter enn noen kan forestille seg, på flere måter enn jeg selv kan forestille meg. Jeg har selv havnet i situasjoner jeg aldri kunne sett for meg, ikke på noen måte. Og jeg er jo den som vet mest om mine diagnoser og mitt liv.
Ensomheten med å bli syk som jeg er nå, er kanskje noe av det verste, unntatt selve sykdommen. Jeg kom til Drammen for å jobbe og få venner, et nettverk, og leve livet. Jeg følte meg så heldig, for gjennom jobben fikk jeg mange venner. Og gjennom å jobbe hardt fikk jeg fast jobb. Alt var på stell. Så forsvant alt mellom fingrene på meg. Altså, jeg er ikke venneløs, jeg har noen veldig gode venner rundt omkring, her og der. Noen som jeg alltid har hatt, fra lenge før jeg flyttet til Drammen, og noen få som har dukket opp etter jeg ble "Drammenser". Men jeg tenker på alle de sn som bor rett i nærheten som snuppen min og jeg ble kjent med i homse/lesbe-miljøet her, de gjennom jobben min, kollegaene mine pluss diverse andre som syntes det var så utrolig flott og morsomt å bli kjent med oss. Vi hadde det så gøy sammen, dro på turer, konserter, fester, lønningspils, middager, gikk turer sammen, dro på kino, svisketur, vennepils og så videre, og så videre. Og det var jo ikke måte på hvor kule, snille, gjestfrie, morsomme og gode venner disse menneskene syntes vi var.
Helt til den dagen jeg sluttet å jobbe pga sykdom, da slettet "Kjetil" en kollega av meg, på Facebook. Jeg spurte hvorfor, og det var fordi vi ikke hadde noe til felles mer. Det samme gjorde "Geir", mannen til en annen kollega. Etter flere år med vennskap og moro. Andre bare forsvant ut av "bildet", de sier de har så lyst å finne på noe sammen, men har aldri tid når jeg spør. Jeg ser dem stadig gående, trillende og kjørende forbi her jeg bor. Ei "venninne" skulle stikke innom å hilse på Ella da vi fikk henne. Ella "babyen" vår. Det er nå over et år siden, og vi har ikke sett snurten av henne. En annen skulle komme innom i påsken som var, jeg holdt meg hjemme hele påsken, hun kom aldri. Den gang jeg begynte å blogge om livet mitt, ble det etterhvert en feil av meg, så forsvant homsene vi hadde vært forlovere til, og lesbene som hadde vært sååå glade i oss. Det at jeg valgte å skrive, være offentlig, for å få bearbeid mine følelser, skrive om hva jeg har gått og går gjennom, det ble feil. Det var beskjeden fra enkelte "venner". Blogging skulle jeg ikke få bruke tiden på når jeg allikevel satt alene og hadde behov for å få ting ut.
De fine dagene jeg har, i hovedsak sammen med min lille familie, vesle Ella og snuppen min Jan kan jeg finne på å legge litt ut om på Facebook. "Min lille familie", noen ganger med et bilde. Sjelden og aldri kommenterer noen av disse "vennene" vår lykke. Det er blitt helt stille. Men jeg ser dem, de sitter på kafeer, drar på kino, går turer og knipser bilder av babyene sine, livet sitt. På Instagram, på Facebook. Så kommenterer de hverandre, trykker på "like" og viser alle hvor flotte de er og hvor flott de har det. De er friske og raske og lever det livet de selv har valgt. Og alle som ser dette synes det er sååå flott og sååå fint. 50 "likes" på siste kommentar da de har vært og trent. 70 "likes" til siste bilde av babyen deres på Cafè.
Alle ser denne "perfekte" hverdagen. Det gode samholdet venn(inn)ene har. De blottlegger det hele på internett, selv om de tror de er mindre på nett en oss andre. Vi leser om og ser bilder fra syklubb, jentekveld, guttekveld og så videre. Det folk ikke ser, er hvordan de samme menneskene snur ryggen til de vennene som blir syke eller har det annerledes, de som ikke klarer løpe gjennom skogen, dra på treningsstudio hver dag, eller som ikke har råd til å dra på cafèer to-tre ganger i uka, spise på restauranter og gatekjøkken til en stadighet, de som må gå på trygd og ikke kan jobbe.
Ikke har vi baby heller som vi kan legge ut bilder av, vi har jo Ella, men hun teller visst ikke. Ingen ser falskheten. Skriver vi på Facebook at vi skal på treningsstudio, da får vi kommentarer og "like" fra disse folkene. Da er vi plutselig "friske" og "normale" nok.
Jeg ser den mer og mer. Falskheten. Som bare vokser for hver dag, og jeg har den laaaaangt oppe i halsen. Men i dag, i dag er begynnelsen på en ny tid. Jeg har løst inn resepten jeg har fått på helsestudio. Jeg har altså fått helsestudio på resept. Jeg får oppfølging av to fysioterapeuter og har laget en plan med dem. Jeg skal jobbe i en gruppe, og vanke i nye miljøer. Jeg skal finne nye venner. Vekk med de jeg har fortalt om. Jeg har prøvd og prøvd, nå er det nok. De gjør meg faktisk bare mer syk. Snuppen min er enig, han har også tatt noen grep. Så nå starter vi på ny frisk. Vi skal nå delmål og mål. Nå skal sykdommer, angst og ensomhet bekjempes. Folk som har sveket oss kan ta seg ei bolle. Kommer aldri til å glemme, men styrkes på erfaringene som er gjort. Jeg kommer definitivt til å seire. Så da kan visse folk bare sitte der og være falske. For jeg er heller syk enn falsk!
Mange klemmer til min nærmeste familie og gode venner, uten dere hadde jeg aldri klart meg!
Takk!