..åpner seg, og tar meg med..
Det høres så vakkert ut. Skulle nesten ønske at det er slik livet ender for meg. Men jeg er ganske sikker på at det blir så langt derfra. Jeg kommer til å dø av sykdom jeg. Ikke i dag, ikke i morgen, men en dag. Jeg kommer til å stå i mot til det ikke lar seg gjøre lengre.
Jeg elsker livet, jeg har en så god liten familie. Vi koser oss og deler de samme gleder. Vi har så mye å se frem til. Møter med venner, reiser, opplevelser. Tivoli. Livet er som en berg- og dal bane. Det er fantastisk, og jeg håper jeg får være med på turen ut året ihvertfall.
I det siste har jeg fått føle på kroppen at døden nærmer seg. Jeg glemmer av at jeg er syk, og lever i nået, det respekterer jeg meg selv for. At jeg klarer å virkelig leve. Men det som skjer da er at tiden flyr, og min Osas blir bare verre. I det siste er den blitt mye verre.
Jeg sitter her hjemme på kveldene, stuptrøtt, og sovner av. Jeg faller om flere ganger, og bråvåkner. Jeg skaller hodet i veggen bak meg, i bordet foran meg, i glass og tallerken eller eventuelt skaller jeg laptopen. Noen ganger har jeg satt fyr på meg selv, å sovne med røyk er ikke heldig. Så nå er jeg forsiktigere med den. Men når jeg sitter alene, så er det sykdommen som har makten. Den bare sniker seg innpå meg, så er jeg borte.
Mange ganger hører jeg det piper når jeg puster, og at jeg snorker når jeg er våken.
Jeg er utrolig, vannvittig tungpustet. Aldri hørt om eller opplevd noen lignenede.
Sent på kvelden legger jeg meg. Jeg er da så trøtt at det skulle ikke vært mulig. Jeg sovner rett av, men før det er gått ett kvarter sitter jeg i sengen å prøver roe meg selv ned, unngå å få panikk, og puste normalt. Jeg hiver ofte etter pusten, og ser for meg at jeg dør. Kveles. Så sitter jeg på sengekanten til jeg faller om, enten i sengen, eller ut av den. Så går det en liten stund så skjer det samme. Jeg tusler meg en runde i stua, for så å legge meg igjen. Så bråvåkner jeg av at jeg ikke får puste, så må jeg roe meg selv, og få pusten tilbake. Jeg sitter meg på sengekanten, og slik holder jeg det gående.
Noen ganger begynner jeg å prøve ting, stillinger å sove i. I natt kan en si at jeg har brukt dynen min som pute, og puten som dyne. Jeg måtte ligge oppover, få hodet høyere enn kroppen. Da pustet jeg bedre. Ikke mye bedre, men litt bedre. Natten og timene gikk utrolig sakte. Det ble en lang natt.
Snuppen drar på jobb på morgenen. Jeg går å legger meg igjen. Jeg er fremdeles stuptrøtt, ikke uthvilt. Morgenen fortsetter på samme måte som natten har vært. Jeg sovner av, våkner og sovner av hele tiden. Klokken kan bli både 11, 12 og 13. Da føler jeg meg passelig uthvilt. Men jeg vet jeg ikke kan koke eller steke egg. Jeg burde ikke røyke. Alt er farlig hvis jeg sovner. Så da setter jeg meg like så med laptopen.
Jeg får ikke gjort det jeg skal gjøre på laptopen, for sykdommen min, Osasen min lurer seg innpå meg. Jeg sovner rett av, sittende. Noen ganger smeller jeg hodet rett i veggen bak meg, eller så skaller jeg pc'n. I dag har jeg vært heldig, jeg hverken smalt hodet i veggen, eller skallet pc'n. Jeg har sittet rett opp og ned ved pc'n, med fingrene på tastaturet og sovet!
Nå begynner jeg å bli nokså sikker på at jeg kan gjøre noe her i leiligheten uten at det går galt. Jeg har luftet Ella, jeg har fått skrevet dette innlegget uten å ha sovnet av igjen, og snuppen min har ringt meg og er snart på vei hjem igjen. Klokken er passert 15:00..
Da er det bare å nyte dagen, ja til livet ♥ ♥ ♥