Det har vel med at jeg har fødselsdag om noen få dager at jeg hadde denne drømmen, den handlet om ei ung dame som jeg i fjor inviterte til bursdagen min, men som av en eller annen grunn ikke kunne komme..
I natt drømte jeg om ei dame jeg har kjent siden jeg var rundt seks år. Vi er fra samme by, oppvokst i samme område, gikk cirka 10 år på samme skole, og hadde aldri noen konflikter med hverandre. Hun tuslet alltid så lita og så glad hun var på sin ferd, og hun hilste alltid og var alltid hyggelig. Så mot slutten av vår tid på skole sammen var vi også på fester sammen, og andre sammenkomster enn skole.
Så skiltes våre veier, og når vi da har møttes så har vi alltid stoppet opp for hverandre og tatt en liten prat, hvis det ikke bare har blitt et lite hei fordi den ene av oss har hatt det travelt og vært sent ute til noe. Men uansett, så så vi ikke hverandre på mange år. Men så kom jo Facebook som vi alle kjenner til. Og stort sett de første en legger til der er jo sin nærmeste vennekrets og familie. Ganske rett deretter legger de fleste til venner fra ungdomstiden, klassekamerater og skolekamerater. Og etter ti år på skole sammen så falt det seg naturlig at vi havnet tidlig i venneliste til hverandre. Og da ble det jo noen ord og noen kommentarer innimellom. Kontakten økte, og økte da enda mer da det viste seg at hun skulle flytte til området her jeg bor.
Så plutselig var hun på besøk. Det var så hyggelig, og det gjentok seg faktisk. Flere ganger. Jeg følte at et vennskap bygde seg. Godt kom hun overens med snuppen min også, og andre venner av meg som hun møtte. Vi spiste sushi sammen, var på pub, og hun var på fester her. Men så sa det stopp. Er vel halvannet år siden jeg så henne. Hun skulle begynne jobbe for NAV. Jeg synes ikke noe om NAV, men jeg var jo glad på hennes vegne, og det forandret jo ingenting. Vi planla litt frem i tid og skulle dra på Elvefestivalen sammen i fjor, og jeg inviterte henne som nevnt tidligere til bursdagsfesten min. Jeg husker ikke grunnen for at hu ikke kunne komme på festen min, men at vi hadde noen form for avtale til Elvefestivalen hadde hun glemt.
Så nei, jeg har ikke sett henne siden de første soldagene i fjor for halvannet år siden. Ikke et ord annet enn forklaring på hvorfor hun ikke kunne komme til bursdagsfesten min og at hun hadde glemt Elvefestival-"daten" vår. Etter det har jeg bare sett Facebook-oppdateringer på hva hun driver med. Hun jobber for nav og har et barn. Jeg skjønner prioriteringer, men hun er ikke mer opptatt enn en liten prosent av mange andre venner som jeg har. Og jeg ser jo at hun vet å bruke tiden sin til å kose seg også. Men vi er ute av livet til hverandre fortere enn vi kom inn i livet til hverandre igjen..
Jeg velger å skylde på NAV. Jeg vet hvordan det er å være bruker av NAV, og å møte dem fra en brukers ståsted. Jeg vet om fortvilelsen, usikkerheten, sinnet og angsten. Jeg har sett bunnen, og jeg vet at NAV lar deg heller se bunnen flere ganger uten at de prøver hjelpe deg.
Jeg har også møtt ansatte i NAV, det sier seg selv. Over hele landet har jeg møtt dem med sin arroganse, sin ovenifra-og-ned holdning. Sin mangel på sympati, empati og medmenneskelighet. Jeg har møtt ansatte i NAV som er rett og slett ONDE.
Ja, så det må jo være NAV. Jeg sier at jeg har kjent damen siden jeg var seks år. Aldri har der vært noen form for overlegenhet. Aldri vært noen konflikter. Det har bare vært hyggelig og koselig. Og hun har alltid vært ei pålitelig og snill jente som tar vare på vennene sine. Hennes beste venner er stort sett de samme som hun hadde den gang vi vokste opp og gikk på skole sammen. Så her har det tydelig skjedd ei holdningsendring, det er helt sikkert. Hadde jeg ikke vært syk så hadde jeg tatt toget bort til henne og tatt henne i øret. Men hadde jeg ikke vært syk så hadde vi kanskje enda hatt kontakt..
For slik jeg ser det så fikk hun jobb hos NAV, og jeg er syk, en ufrivillig bruker av NAV...
og (derfor), så så jeg ikke mer til henne..
så... ja... what to say?